Skrevet av Andreas S. Iversen
”Fokus og innstilling er viktig i konfirmantarbeidet.” Hørt det før? Kanskje kunne man byttet ut ”konfirmantarbeidet” med hva som helst annet og setningen hadde vært like sann. Jeg har alltid likt å påpeke at klisjer er klisjer av en grunn. De blir ikke til av seg selv. De er klisjer fordi de blir brukt gang på gang. Oftere enn ikke så brukes de fordi de funker. ”Å holde fokus” og ”å ha rette innstilling” er slike klisjer. Men i disse OL-tider – å spørre Johaug, Bjørndalen eller Svindal om fokus og innstilling er klisjeer.
Jeg tror vi som jobber i kirka, og i konfirmantarbeid spesielt, alltid har godt å sjekke hvor vi egentlig har fokus, og hvilken innstilling vi møter konfirmantene med. Det er ikke lenge siden jeg leste en prests sukk over umodne konfirmanter på facebook. Han mente aldersgrensen burde heves for dem som ikke greide å holde seg med en viss verdighet innenfor kirkerommets stive vegger.
Svaret han fikk av en annen prest var like positivt som den opprinnelige posten var negativ; du må endre fokus og innstilling. I svaret beskrev presten hvordan han selv hadde gått fra å grue seg til konfirmanttiden år etter år, til å glede seg. Glede seg over disse flotte ungdommene som toget inn i kirken. En gjeng med unike mennesker, alle med sine egenskaper og talenter. Alle med sine utfordringer, men ikke noe som kirken, og troa, ikke klarer å håndtere.
Grunnen til at fokus og innstilling er viktig for idrettsutøvere er selvfølgelig at de trenger dette for å prestere på et høyt nivå. Ingen steder er dette tydeligere enn i tilfellet Aksel Lund Svindal og de andre i alpinbakken. Et hundredels uoppmerksomhet kan koste deg gullet. Et par sekunder med fokuset et annet sted enn løypa sender deg langt ned på resultatlista. Starter du løpet uten å i det hele tatt være innstilt på å vinne, kan du bare glemme det.
Hva betyr det å holde fokus i konfirmantarbeidet? Jeg tror det betyr å alltid ha blikket rettet mot Gud – og konfirmanten. ”Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.” Vi må ta imot konfirmantene med åpne armer. Vise dem at kirken har rom og plass for dem – slik de er. Akseptere at de ikke er vant til våre skikker og tradisjoner, men heller vise dem hvorfor vi gjør som vi gjør. Og fremfor alt akseptere dem. Vise dem den kjærligheten vi selv er blitt vist – den som gjør at vi fortsatt kaller oss kristne.
Hva betyr det å ha en god innstilling i konfirmantarbeidet? Her må vi tilbake til presten som begynte å glede seg til konfirmanttiden. Det tror jeg er et valg vi alle kan ta. Vi kan velge å glede oss. Vi kan velge å se på de positive sidene. Vi kan fokusere på det faktum at det kommer en gjeng ungdommer inn kirkedørene – og blir der, i alle fall for en periode. I den perioden har vi mulighet til å vise dem at det finnes noe større enn dem selv.
Hva er det vi mister i kirka når fokus og innstilling ikke stemmer? Ikke medaljer og plasser, men mennesker. Når ungdommer, i sin mest sårbare, utagerende og påvirkelige alder, kommer til kirka tror jeg alt står og faller på mottakelsen. Egentlig er det jo selvfølgelig. Vi vet det selv – ingen av oss blir værende et sted vi ikke er ønsket. Og det er noe man merker – fort. Jeg tror bare en hundredel er nok, kanskje et par sekunder – og igjen; er ikke innstillingen god, kan du bare glemme det.
Tilbakelinking Vanessa Smith