Hei igjen Bettina!
Beklager sent svar, har ikke sjekket siden i det siste.

Det er en forskjell på forsonelse og tilgivelse.
Jeg har tilgitt, men for å beskytte meg selv psykisk kan jeg ikke forsone meg med han. Det har vært en vanskelig avgjørelse, det er ikke lett å «ha» en pappa uten å «ha» han, hvis du skjønner?

Det du sier om at det ikke passer seg for en kristen å ikke ha kontakt med sin far syns jeg er trist at du sier. Du kjenner ikke mine følelser eller hva jeg har gått gjennom psykisk gjennom flere år. Å komme med en sånn påstand/beskyldning tror jeg er svært lite konstruktivt. Nå tenker jeg spesielt på de menneskene der ute som har gått gjennom lignende ting som meg – de skal ikke ha dårlig samvittighet for å ikke ha kontakt med noe som er skadelig for dem. Jeg mener min far har en såpass skadelig teologi at det vil gjøre meg svært vondt å være med han. Jeg velger å tro at Gud ikke unner meg en slik smerte.
Syns du enda det er vanskelig å forstå kan du jo ta turen til Fagerborg kirke søndag 18. September, 19.00. Da skal jeg snakke om blant annet min oppvekst 🙂

Christine…. for en modig kvinne du er…Jeg har opplevd lignende som deg men annerledes allikevel. Jeg vet ikke om du aner hvor stort det du nå gjør er… Antagelig gjør du det. Du tenner et lys i mørket for sååå mange som opplever eller har opplevd \»det samme\» . Jeg gispet når og mistet nesten pusten når jeg leste på Facebook side at du skulle snakke om dette i Fagerborg. Jeg har selv mer enn nok med å sette mine ben i en kirke og uttale religiøse ord. Jeg gjør det fra tid til annen når jeg savner nærvær med Gud for mye . Men jeg må lade opp og ned igjen i ukesvis av gangen, før og etterpå. Men du gir håp at kanskje jeg også en dag kommer jeg dit du har kommet. .
Angående tilgivelse mener jeg sterkt at ingen har lov til å dømme og fortelle et annet medmenneskr hva en annen skal føle tro eller tilgi. Prest eller ei.
Betty…… man skal passe seg for aldri å dømme et annet menneske før en har gått i den andres sko….Jeg syns det er sabla godt gjort å ha komnet seg helskinnet ut av en slik situasjon og ut av \»grepet\» til slike mennesker. Ingen andre enn personen selv har noe med om man skal tilgi eller ikke. Om og når og hvordan man tilgir… og hva det innebærer og ikke… er en en sak mellom henne og Gud…

Hei Bettina!
Jeg forstår det du sier, men husk at dette er et lite utklipp av min barndom, og det er mange mange flere detaljer og deler av livet mitt som her ikke kommer frem. At du skriver det du gjør kan jeg ha en forståelse for, men dette er en veldig kompleks situasjon. Hvis du vil høre mer om hva jeg tenker kan du sende meg en mail på: christineandreassen@gmail.com.
Eventuelt kan du kjøpe min brors bok «Jesussoldaten», og kan forhåpentligvis få et bedre bilde av nettopp hvorfor jeg ikke kan ha kontakt med min far.

Jeg kan ikke vite hva jeg ville sagt eller gjort i en sånn situasjon nettopp fordi det aldri skjedde. Det var ingen som sa «Christine, jeg ser at det din far gjør mot deg ikke er bra» eller som fortalte meg at å fordømme andre mennesker til helvete faktisk ikke var normalt.

Det er mye mulig det ville blitt forkastet som gudsbespottelse eller lignende, men det er også mulig at det ville gitt meg et dytt i riktig retning, og med nok dytt hadde jeg kanskje kunnet kommet ut av det tidligere.

Det er derfor jeg sier at man aldri må se på det som håpløst, fordi alle samtaler – om enn så små eller store – fører med seg små drypp og nok drypp kan hjelpe en ut.

Jeg forstår poenget ditt, men er det ikke verdt å prøve? Er det ikke verdt å prøve å si fra i håp om å få barn som opplever grov omsorgssvikt ut fra et slikt miljø?

Jeg mener at alle mennesker uansett livssituasjon som opplever omsorgssvikt skal prøve å bli reddet. Jeg mener det er så viktig at jeg ville prøvd igjen og igjen og igjen fremfor å tenke at det ikke ville gått.

Mange religiøse i miljøer som dette lever av tanken at de blir forfulgt som noe positivt, ja, det er vel kanskje spesielt de man bør prøve å få ut? Koste hva det koste vil?

Et av mine største fokus som kristen og som kommende prest er at jeg heller skal si fra en gang for mye enn en gang for lite. Jeg kommer til å kjempe for hvert et menneske og barn jeg ser som lever i usunne religiøse miljøer.