Skrevet av Tåran Reindal
En gang leste jeg vitnesbyrdet til en fyr i Malaysia, dessverre husker jeg ikke hvor og når, men innholdet husker jeg godt. Han hadde i begynnelsen av tenåringstiden begynt å spille i et punkeband, og i god tradisjon med det lokale punkemiljøet fått et opprørsk liv på kjøpet – fullt av rus og destruktive krefter. Etter mange år i misbruk og kriminalitet, møtte han Jesus. Han tok av seg de naglebesatte skinnjakken, klippet av seg hanekammen og fjernet sminken. Han tok på seg skjorte og slips – nå var han jo en kristen!
Han gikk i mange ulike menigheter, men følte seg aldri hjemme. Lovsangen ble så fjern, talene gikk over hodet på han. Like før han holdt på å kle av seg det nye livet og kle på seg det gamle, møtte han en pastor fra en undergrunns-menighet. Han fortalte om frustrasjonen over å ikke kjenne seg hjemme, over ikke å kunne være seg selv, ikke kunne lovprise Gud med den musikken han kjente boblet i hjertet. Pastorens svar reddet troens hans: – Punken er fra Gud, metal er fra Gud, musikk er fra Gud – vi må ta den tilbake fra de kreftene som har gjort den til sin egen. Det er hva man fyller den med som gjør forskjellen.
Denne historien surret i mitt hodet de tre dagene jeg gikk blant svartkledde, langhårede, metalelskende kristne på Nordic Fest 2015 en helg i september. Markus Solstad var årets festivalsjef, og sammen med gründer Pål Dæhlen fra Nordic Mission hadde de satt sammen et hardtslående og koselig program. Ja, for etter headbanging og svetting, kunne du også innimellom ”slagene” nyte hjemmelagde kaker og være med på quiz om kristen metal, og også et lotteri der premiene gikk til Redd Barna. Denne kombinasjonen av metal og koselighet er ikke noe nytt for gjengen i Nordic Fest, og visstnok er gjærbaksten alltid med når gjengen møtes.
En liten og eksklusiv festival, ble større av det internasjonale oppmøtet. Hele 8 nasjoner var representert, og folk kom fra Sør-Amerika, USA, England, Tyskland, Sveits osv. Nettverksbygging er viktig i dette miljøet, og mange trengte ikke tenke seg to ganger om før de kjøpte billetter til å komme seg over dammen. Det er tydelig at samhold og vennskap er viktig og preger hele festivalen – å vite at det finnes andre som meg, at det er greit å være kristen og elske denne kulturen.
Hele helgen vitnet om at vi som kristne kan prise Gud med det vi har – med den vi er. Gjennom alt fra det symfoniske blackmetal-bandet Grave Declaration, til trashmetal fra det sveitsiske bandet Necroblation, til doom-metal fra Dalit, fikk vi være med på en musikalsk opplevelse som rommet både lovprisning, klage, frustrasjon, glede og ikke minst musikalsk talent.
Mange setter pris på at kirken har en annen kultur og et uttrykk som understreker kirkerommets annerledeshet og trygge konformitet, men mange sitter også med lengselen etter å kunne uttrykke sin lovsang og klage til Gud på en måte som de kan relatere til – som binder troslivet sammen med kulturlivet – som binder troslivet sammen med hele livet. Nordic Fest er med å skaper et sånt rom, der kultur blir et språk for å snakke med Gud – der metal kan være med å lyse i mørket.
Etter tre års pause er vi så glad for at Nordic Fest har gjenoppstått som treffpunkt – måtte det aldri ende!