Skrevet av Jane Christin Siewartz Dahl
Denne uken har det vært mye fokus på en amerikansk tenåringsstjerne. Miley Cyrus, kjent fra blant annet Disney Channel, hadde et svært provoserende show under VMA-awards, noe som har vært omtalt i så godt som alle medier. Den tidligere Hannah Montana-stjernen gnir seg oppover en annen artist, med tunga ute og minimalt med klær på.
I etterkant har diskusjonene rast. Hvem har ansvaret for at den søte amerikanske jenta nå er en villstyring? Hva skal gjøres? Og ikke minst, sosiale medier som Facebook og Twitter flommer over av folk som vil ytre sin mening om hvor håpløs Miley Cyrus er.
Samtidig finnes det andre stemmer innimellom ropet fra massene. Jason Sansbury, ungdomspastor i Belle Meade United Methodist Church i Nashville, Tennessee, har skrevet en tankevekkende artikkel på nett om det å være ungdomsleder i møte med Miley Cyrus og andre. Artikkelen kan leses her: http://www.cymt.org/i-was-miley-cyrus-youth-director-sort-of/ og vil være grunnlaget for denne artikkelen videre.
Sansbury skriver hvordan han siden han arbeidet i en kirke der Cyrus-familien mange år tidligere hadde vært aktive, hadde han spøkt med at han også var Mileys ungdomsleder. Hun sto på mailinglistene deres, og de hadde derfor en form for kontakt. Men da nyheten om Mileys opptreden på VMA spredde seg, hadde også han ønsket å distansere seg fra jenta. Helt til han begynte å tenke på ungdommene han har møtt ellers i sin tid som ungdomspastor, og deres feiltrinn.
Hadde det vært noen andre, ville han satt seg ned og snakket med dem over en kopp kaffe, og han reflekterer rundt hva han ville sagt til henne.
«Jeg er lei for det». Han ville fortalt henne at han var lei for at hele verden føler det er i orden å gyve løs på henne for hennes feil. At hun ikke skulle behøve å ha det på denne måten, verbalt slått og mishandlet av totalt fremmede.
«Dette definerer deg ikke». Du er mer enn det du har gjort. Og ikke minst, du har en plass i kirken og hos Gud selv om du har gjort noe du angrer på! Mange ungdommer oppgir at de ser på tro som et sett med regler som må følges, og at dersom du ikke klarer det, er løpet kjørt. Sansbury ønsker å peke på tilgivelsen og kjærligheten i Jesus Kristus.
«Hva lærer du av dette?» Han ville hjulpet henne å reflektere rundt det som har hendt. På den måten kan hun lære, finne håp, og finne endring om det er ønskelig.
«Dette er ikke slutten på din historie.» Han ville fortalt henne at hun vil komme seg gjennom dette. Det vil ikke nødvendigvis bli lett, men det vil gå. Han ville gitt henne styrke og håp ved å peke på Jesus, på Guds nåde som er større enn alt vi gjør, på Ordspråkenes løfte om at det er en tid for alt – både det vanskelige og det gode.
Og til slutt ville han gitt henne god, enkel litteratur om kjernen i troen, om at nåde er en gave og ikke noe vi må gjøre oss fortjent til. Han ville vist henne en sang, om hvordan Gud kan skape de vakreste ting av støv, og bedt henne høre på den igjen og igjen. Og han ville sagt til henne at han var der for henne, uansett når hun eventuelt trengte noen å snakke med.
«I wasn’t really Miley Cyrus’ youth director.» avslutter Jason Sansbury. «But I have loved kids just like her. Their epic trainwrecks just didn’t go viral.»
Sansbury kommer med noen viktige poengteringer. Han har mange gode tanker rundt hva vi kan si for å gjenopprette håpet og troen på seg selv i en ungdom som har gått på et feilskjær. Er det noe ungdom trenger, så er det nettopp dette. Noen som ser deres side. Noen som ser forbi feiltrinnene, til mennesket bak. Noen som har tro på dem, på tross av eller kanskje til og med på grunn av deres handlinger. Noen som kan hjelpe dem å finne veien når de går seg vill i egne handlinger og tanker, eller andres fordømmelse. Ved å følge hans eksempel, kan vi få sagt mye viktig til ungdom som har tatt noen mindre heldige valg i livet.
Men ikke minst har Sansbury et viktig poeng med tanke på vår opptreden i sosiale medier.
Hva skriver vi på nett? Og hva sier det vi skriver om oss som ungdomsledere, som kristne, som medmennesker? Hvis du gyver løs på en kjendis’ feiltrinn, hva sier det til ungdommene vi møter ellers, om hvordan vi mottar deres liv og fortellinger, deres feiltrinn? Mange av ungdommene vil nok føle at deres synder er mye større enn bare å ha et provoserende show. Vil de våge å be om hjelp om noen som langer ut mot ukjente?
Sosiale medier gir oss mange nye utfordringer som ungdomsledere. Det er lett å glemme at mange ser hva vi skriver. Det er lett å glemme at våre ytringer reflekterer oss selv – kanskje til og med i større grad enn det vi selv mener. Du ville antakeligvis aldri sagt noe nedlatende om en ungdom som kom til deg med sin historie, sitt feiltrinn. Men du ville kanskje kunnet sagt noe om oppførselen til en kjendis? For ungdom kan det ligge en link der, som til syvende og sist kan hindre dem fra å oppsøke den hjelpen og samtalepartneren de så sårt trenger.
Det kan hende du også ville sagt de samme tingene som Sansbury peker på til ungdom som kom med sine historier. Men handlinger betyr gjerne mer enn ord. Deltakelse i ydmykelse og fordømmelse på nett, kan utslette dine tanker og ord til ungdom som sliter.
Din oppførsel på nett, kan være forskjellen på en ungdoms opplevelse av fordømmelse eller nåde i møte med kirken, og i møte med voksne generelt.
________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/rwoan/