Alternativ 1: se klippet under fra 08:00-13:15. Så kan du lese videre.
Alternativ 2: ikke se klippet, men vit at klippet viser en ærlig dialog om religion. Les videre.
«Hvorfor tror du ikke på Allah?» – Sana spør Yousef, gutten hun er forelska i. Samtalen som følger inneholder både nysgjerrighet, ærlighet og sårbarhet, og det er i ordets rette forstand en samtale. Det er to ulike livsanskuelser som møtes, og de er gjensidig utelukkende – én av dem tror at Allah finnes, den andre tror ikke. Én av dem har feil. Likevel forløper samtalen på en nysgjerrig og ærlig måte, og begge får mulighet til å forklare sitt synspunkt, og begge utfordrer hverandres synspunkt.
Slik forsto jeg samtalen. Dette er min tolkning. Og min tolkning vil alltid være noe ulik din tolkning. Og vissheten om at våre erfaringer har ført oss fram til i hvert fall delvis ulike tolkninger, burde gjøre oss ydmyke i møte med den andres erfaringer og tolkninger. Som regel er det en grunn til at vi (foreløpig) har havnet på ulike konklusjoner. Det trenger ikke være en god grunn. Men det kan være en god grunn. Det finner vi ikke ut av før vi spør den andre.
Det er utfordrende å stille et godt hvorfor-spørsmål. Hvorfor-spørsmål kan lett oppfattes som en anklage. Men det kan også oppfattes som et uttrykk for oppriktig nysgjerrighet. Som regel noe imellom. Hvordan et hvorfor-spørsmål stilles gir i hvert fall svært ulike innganger til en samtale.
«Hvorfor leser du Bibelen så bokstavlig? Hvorfor ser du forbi disse bibelversene? Hvorfor skal man vente med sex til ekteskapet? Hvorfor kan ikke kristne drikke seg fulle? Hvorfor snakker vi som kristne ikke mer om penger og makt når Jesus tar opp temaet så ofte?»
Norsk og global kristelighet har et stort mangfold. Vi er enige om mye, og vi er uenige om mye. Uten å definere hva som skal være sentralt, og hva som skal være perifert, så tror jeg vi alle har godt av å komme hverandre i møte, med et oppriktig ønske om å forstå hverandre. For min erfaring er at kristne har et oppriktig ønske om å tjene Gud, selv om vi foreløpig har kommet fram til ulike konklusjoner. Samtidig er det viktig å huske at det er forskjell på å forstå, og å godta.
Søren Kierkegaard innleder Hjelpekunst med denne strofen:
Hvis det i sannhet skal lykkes
å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham der
hvor han er,
og begynne der.
Utfordringa om å stå for sine erfaringer samtidig som man lytter til den andre går ut til alle leirer og miljøer. Men vit at det er eksistensielt farlig å nærme seg den andre på ærlig vis, for man risikerer mye: sårbarheten, og muligheten for å bli preget selv. Man risikerer faktisk å endre mening.