Skrevet av Brage Molteberg Midtsund, menighetspedagog
Disse gamerne… disse gutta som sitter i kjelleren og spiller data døgnet rundt. Aldri kommer seg ut. Er bleike, skjeggete og aldri får seg kjæreste eller jobb. Stadig lever de under trusselen (fra bestemor) om at de snart får firkantede øyne. Denne karikaturen er gjenkjennelig, men stemmer selvfølgelig ikke. Jeg tror det er flere og flere som oppdager at gamerne, de som spiller på nett, lan eller driver med e-sport, er en betydelig mer fargerik gruppe enn det en del fordommer tilsier. De er absolutt ikke bare gutter, de klarer å kle seg selv (ofte bedre enn mødrene) og mange av dem spiser grønnsaker. De er i høyeste grad en målgruppe for oss som arbeider under målsettingen Jesus gav oss i misjonsbefalingen: Til alle folkeslag! KRIK når de sporty, Soulchildren og Ten Sing når de som er glade i musikk, Speiderne når sin gruppe, og det finnes masser av lokale lag som når spesifikke interessegrupper. Men få når alle.
Som i alle typer ungdomsarbeid er det nok noen gamere som føler seg hjemme i koret, Krik-gruppen eller liknende. Men mange av dem føler seg ikke hjemme i eksisterende kristne fellesskap. Hvordan kan vi nå dem med vårt budskap? Like viktig, hvordan kan vi dele kristne fellesskap med dem? Vi bør starte med å bli mer kjent med dem. For litt siden kunne vi lese en sterk artikkel om Mats på nrk.no:
(https://www.nrk.no/dokumentar/xl/forst-da-mats-var-dod_-forsto-foreldrene-verdien-av-gamingen-hans-1.14197198).
Foreldrene til Mats sørget over å ha mistet sin sønn som var død. Mats var funksjonshemmet og satt i rullestol, og han brukte mye av livet sitt foran en pc. Foreldrene trodde han var ensom. Men etter at Mats gikk bort oppdaget de et stort internasjonalt nettfellesskap som Mats hadde vært en viktig del av. Kondolanser kom fra alle verdens kanter. Flere fra den gruppen Mats hadde spilt mest sammen med dukket opp i begravelsen. Mats var ikke så ensom. Han hadde også et fellesskap, lignende fotballaget eller tensingkoret. Hans fellesskap var bare ikke like synlig fordi hans gode og livsnødvendige fellesskap bestod av gamere. Denne historien er ikke bare en vekker for Mats’ foreldre, men også for meg som jobber med ungdom i Den norske kirke. Miljøet blant gamerne, som gjerne er på nett og spredd utover hele verden, er mer enn algoritmer og binære tall. Det er vennskap, omtanke og kjærlighet. Gamingmiljøet som fellesskap er uendelig mye mer enn karikaturen av gutten som helst er tynnskjeggete med hette på hodet og energidrikk i hånden og som så vidt viser tegn til liv et par ganger i døgnet da han kommer opp og får mat av mor. Gamerne flest er sosiale. De spiller ofte i grupper og de chatter med hverandre. De er fargefulle mennesker av ulike kjønn og fra ulike kulturer som møtes i interessefellesskap. Og som vi vet, er funksjonshemminger ingen hindring. Et annet av mange eksempler på gode nettfellesskap er sosiale medier. På Twitter deles små meldinger som er velformulerte og spissformulerte. Jeg har selv forsøkt meg på å skrive noe så spissfindig, kritisk og glupt at alle vil like og dele. Responsen er laber. Men også Twitter er mer enn tall og algoritmer, spissformulerte kommentarer og krasse diskusjoner. For litt siden kom en twittermelding om at en av jentene som ofte delte personlige tanker på Twitter hadde tatt sitt liv. Reaksjonene var mange, varme og omsorgsfulle. Det ble delt kondolanser og sjelesorg. Det ble samlet inn penger til bårebukkett og flere deltok i begravelsen. Dette er også et fellesskap som ikke er like lett å oppdage som koret, klassen, rånergjengen, familien osv. Men de er likevel der. Vi må bare se dem!
Jeg forstår misjonsbefalingen slik at fellesskapene på nett også må være innenfor vår målgruppe (alle folkeslag). Vi i kirken må se disse miljøene og møte dem der de er, akkurat slik Jesus bevisst gikk dit menneskene var: hjemme hos, på arbeidsplassen (fiskere, tollere), ved brønnen, på fest, på vandring eller i tempelet. Jesus gikk til den ene av hundre som har borte, angrende sønner, syndere, mennesker i håpløse situasjoner (enker blant annet), lærde og fariseere, kvinne grepet i ekteskapsbrudd, sørgende, besatte og til og med folk som satt oppe i trær. Han gikk også til de vellykkede og lykkelige. Jesus gikk til alle.
Vi må møte gamerne der de er og vi må ta de med i våre fellesskap. For vi har så mye å gi dem. Men kanskje like viktig, de har så mye å gi oss. Det finnes allerede flere som arrangerer lan i kirkelig sammenheng og på andre måter tar del i disse miljøene. Det finnes til og med gamerkirker med gamere fra hele verden som møtes på nett og har kristent fellesskap. Jeg presenterer ikke noe nytt her, men jeg håper at kirken i større grade kan arbeide i retning av gamerne også. Hvordan vi gjør dette må behandles grundigere i en senere artikkel. Jeg har gitt uttrykk for det positive i nettfellesskapene. Men det er også utfordringer i disse miljøene. Bekymrede foreldre tar ikke nødvendigvis helt feil. Men mange foreldre har endret taktikk fra å skape avstand, til å være tilstede på datarommet. Det finnes utfordringer med nettavhengighet, seksualisering av kvinner, mobbing, drap og vold i spill, og ensomhet. Der har kirken mye å gi ved å være til stede. Nei, folkens. Vi som er kirken, er kirken med stor K. Vår kirke rommer også gamerne. Vi må være til stede for dem og de må oppleve seg sett og forstått i vårt fellesskap. Og vi må bli kjent med dem og ta i mot alt det de har å gi. Og viktigst: vi må dele evangeliets gode nyheter med dem!
Jeg er interessert i kryptovaluta, så jeg spiller blokkjedespill og handler også krypto. Nylig begynte de å bruke en handelsbot og har så langt slått seg ned på https://cryptodaily.no/pionex-kryptohandelsbot-anmeldelse/. La oss se hvordan han vil vise seg på avstand, men så langt er alt utdatert for meg.