Skrevet av Tor Olav Gauksås, UKT-student
Kirkemøtet 2017 vedtok å være «fremoverlent og offensiv i bruken av digitale plattformer», men hvis de virkelig ønsker å være framoverlente, så burde større deler av vedtakene forholde seg til hvordan vi skal komme i kontakt med mennesker som ikke naturlig oppsøker oss, og vedtakene burde være mer konkrete.
Den holdningen som presenteres med tanke på satsing i sosiale medier i denne Vårt Land-saken framstår som det motsatte av framoverlent – å si at man har satset for alvor siden 2010, samtidig som man skryter av at man ikke var på insta før i fjor, kan umulig være framoverlent.
Hvis vi skal være framoverlente og offensive må vi tørre å bevege oss utenfor våre egne nettsider. Arenaene hvor tro diskuteres på nett finnes, men jeg savner både Den norske kirke og kristne organisasjoner. Her kommer en tekst som forhåpentligvis viser hvorfor vi bør være til stede:
Ungdommen er på internett – hvor er vi?
Hva gjør jeg når jeg lurer på noe? Jeg googler det. Internett har i de aller fleste tilfeller svaret. Det er helt fantastisk hva internett faktisk har svaret på. Til og med spørsmål som jeg i utgangspunktet tenkte var ganske komplekse har svar som er så lettfattelige at de får plass på 140 tegn; det er rett på sak, og verden er sjelden så lettfattelig/nyansefattig som kommentarer i et kommentarfelt.
Som ungdomsarbeidere arrangerer vi leirer, festivaler, gudstjenester og trosopplæringstiltak, for vi tror virkelig på at Jesus fortsatt har noe for seg. Vi sier at Gud elsker deg, at du er skapt i Guds bilde, at du har fri vilje og masse annet flott. På godværsdager vil de fleste av oss til og med dra fram noen vakre bibelvers for å underbygge budskapet. Av og til lurer jeg på om vi har glemt hvor utfordrende mye av det bibelske materialet faktisk er. Ikke misforstå, for Bibelen er ei fantastisk bok, men hvis vi tror at «Skriften alene» betyr at 15-åringer som leser i Bibelen vil forstå alt de leser, så trenger vi en kalddusj. Så hva gjør ungdommene når de leser og lurer på noe? De oppsøker internett og sosiale medier – facebook er et fantastisk verktøy for å finne likesinnede. For å illustrere poenget mitt: Facebookgruppa «Kristen Ungdom Norge» har over 5 500 medlemmer. I gruppebeskrivelsen står det at dette er ei gruppe for oppbyggelse for unge kristne, hvor man kan dele utfordringer og tanker – en fantastisk idé. Det er klart det finnes et mangfold av meninger når det er såpass mange medlemmer, men mange av de mest aktive og toneangivende medlemmene forfekter et svært biblisistisk bibelsyn, og et narrativ som står sterkt inne på gruppa er at det å være kristen handler (blant annet) om å stå imot samfunnets fristelser og villedning; det er de kristne mot samfunnet, og mange diskusjoner går ut på å kaste bibelvers på hverandre hvis man er uenige; skråsikkerheten er enhver politiker verdig, og ydmykhet er et fint ord og ikke en holdning – det er ikke bare unge muslimer som radikaliseres på nett. Som ungdomsarbeidere tror jeg det er nyttig å sjekke ut slike grupper for å finne ut hva som rører seg, men også for å kunne nyansere kommentarfeltene.
Som ungdomsarbeidere har vi (forhåpentligvis) et ønske om å fortelle ungdommer om hvem Gud er. Og det er mange ungdommer på internett som lurer på hvem Gud er. De danner fellesskap på nett, og tro deles, formes og skapes. En ting er at alle kristnes oppførsel påvirker hvordan mennesker og samfunnet oppfatter oss kristne, men dette handler også om å være der for ungdommenes egen skyld; det handler om å ha en sunn og bærekraftig tro, som tåler livet. Vi har et ansvar for å forhindre at det blir flere brente barn – VGTV-serien Frelst tar denne problematikken på alvor. Når troen som forkynnes er usunn så må vi tørre å si ifra, men vi må være kloke og vennlige når vi gjør det.
Jeg sitter ikke på løsninga, kun frustrasjon og engasjement. Ut fra hva og hvordan mange av medlemmene i «Kristen Ungdom Norge» skriver i gruppa, så tror jeg mange av ungdommene er ensomme – og jeg tror ungdommer opplever «Kristen Ungdom Norge» som et fellesskap hvor man blir inkludert. Så hva gjør vi for å få dem med i våre inkluderende fellesskap? Starter vi blogg? Egne facebookgrupper? Blir selv med i facebookgrupper og nyanserer svarene som heroiske internettkrigere?
Det er snart ti år for sent å si det, men «det er på internett det skjer». Så la oss være til stede i det minste. For ting vil ikke nødvendigvis endre seg til det bedre, med mindre vi gjør en innsats selv. #letsmakedemocracygreatagain, og la oss dele med hverandre, og med de som bestemmer, hvordan vi kan skape en bedre internettverden – og kommentarfeltet under her kan være et godt sted å starte delingen.