Skrevet av Elisa Stokka
Påstand: Troen er påvirket av vår personlighet, våre erfaringer, vår oppvekst og kulturelle og trosmessige bakgrunn. Det kan innvendes mot denne påstand at det er Bibelen og evangeliet om Jesus Kristus som er utgangspunktet for vår tro. Evangeliet om Jesus Kristus slik det kommer til uttrykk i Bibelen er grunnlaget for vår tro det bestrider jeg ikke. Men hvordan denne troen kommer til uttrykk og arter seg i våre liv det mener jeg er påvirket av vår personlighet, vår oppvekst etc. Troen vil ha litt forskjellig uttrykk og språk om en er vokst opp i en pinsemenighet på Østlandet eller i en forsamling på Sørvest-landet, eller i en statskirkemenighet i Trøndelag.
Bakgrunn for min interesse for tema
Jeg har vært opptatt av sammenhengen mellom livs- og troshistorie siden jeg selv var student og studerte på Wartburg teologiske seminar hvor vi ble utfordret til å være nysgjerrig på hvordan vår egen oppvekst og bakgrunn påvirket vår tro og vårt selvbilde.
Som studentprest har jeg ivret for å innføre troshistorie-grupper for profesjonsstudenter i teologi da jeg tror disse gruppene er en hjelp for studenter til å integrere fag, tro og person.
Livs- og troshistorie
Hva har preget din tro og din livshistorie? Er det noe du er glad for å ha fått med deg? Kanskje har du oppdaget at den troen du fikk formidlet i barndommen og i oppveksten har endret seg? Kanskje fordi Gud ikke svarte på bønnen du ba når du hadde det vanskelig? Din tro i dag er annerledes enn din barnetro, – kanskje du i dag setter pris på en annen forkynnelse enn den du vokste opp med?
En troshistoriegruppe kan gi mulighet til å se nærmere på disse spørsmålene. Gjennom andres historier oppdager du likheter og forskjeller, finner fler ord for det du har opplevd. Det å reflektere sammen med andre i en slik trygg gruppe med taushetsplikt kan være utviklende og nyttig for ditt kjennskap til deg selv.
Personlighet og tro
Jeg oppdaget at tro henger sammen med vår personlighet da jeg var 19/20 år og var ettåring for KFUK/KFUM på Karmøy. En venninne og meg var ute og gikk, vi snakket om hennes bestefar som nylig var død, hun beskrev han og hans tro, hvordan han lengtet etter å komme til himmelen. Mens vi gikk der og snakket så ble det tydelig for meg at jeg ville beskrevet troen og døden helt annerledes enn hun gjorde. Hun er kreativ og kunstnerisk, og jeg merket hvordan dette preget hva hun la vekt på i sin tro, hva slags bilder og ord hun brukte. Vi ble begge fascinert og nysgjerrige på hvordan vi trodde og snakket videre om det. Jeg ante at tro er knyttet tett til vår personlighet og hvordan vi er skrudd sammen. Jeg fikk en erkjennelse av at våre ulike personligheter preget hvordan vi tror og vår relasjon til Gud. Ordene fra Rom 12, 3 gir mening i denne sammenhengen: ”Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham. 4 Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver.
Selvbilde som hindring for å ta imot Guds nåde og kjærlighet
En amerikansk prest David Seamands, skriver tydelig om det i boken ”Healing of damaged emotions”. Boken understreker følelsenes betydning for mottakelsen av Ordet som evangelium om nåde og frelse. [1] Seamands peker på sammenhengen mellom troen og følesene. I boken forteller han om sin erfaring med å forkynne Guds nåde og kjærlighet til mennesker gjennom mange år. Til sin store overraskelse erfarte han at mange som lyttet til hans forkynnelse ikke fikk med seg annet enn Guds strenge lov. Seamands erfarte at det var følelser fra barndom og oppvekst som hadde formet den enkeltes selvbilde på en slik måte at de ikke klarte å ta imot annet enn det som var med på å bekrefte det som deres til dels forstyrrete selvbilde allerede hadde fortalte dem.
Som studentprest på MF har jeg hørt det samme i sjelesorgsamtaler og i grupper. Vonde opplevelser fra barndom og oppvekst påvirker vårt forhold til Gud, vår tillit til om Gud virkelig vil meg vel. Derfor er det viktig å se nærmere på dette og jobbe med det, for eksempel i en troshistoriegruppe. Hvor fokuset nettopp er på tros- og livshistorie. I de troshistoriegruppene jeg har vært med å lede har vi jobbet med:
1. Selvbilde
2. Gudsbilde
3. Livet med den levende Gud
Gruppene har gått over 3 semester og hatt et tema for hvert semester. 4 gruppesamlinger med ulike spørsmål knyttet til boken av Torborg Aalen Leenderts som heter «Når glassflaten brister». (Dette gruppeopplegget er tilgjengelig for dem som ønsker det.)
Gudsbilde og selvbilde
Magnus Malm har skrevet en bok ved navn ”De stumme bildene” hvor det er to hoved fokus: gudsbilde og selvbilde[2]. De ytre historiene kan variere – fordi hver og en av oss er forskjellige og hvert menneske er unikt. Mange setter avtrykk i våre liv, som påvirker vårt selvbilde, slik dette avsnittet fra Magnus Malm viser: « Foreldrene våre preger vårt selvbilde. Men det gjør naturligvis mange andre også. Besteforeldre. Søsken kan sette dype spor i vår selvforståelse, både positive og negative. Min smarte storesøster som alltid fikk meg til å føle meg dum. Min sykelige lillebror som jeg alltid måtte ta meg av så jeg ble en slags «minimamma». Min søte storesøster som gav meg overbevisningen om at jeg var stygg. Min dominerende storebror so gjorde meg usikker. Og ikke minst fravær av søsken, som fikk meg til å pendle mellom å være verden (foreldrenes) sentrum og være en outsider (i de voksnes verden). Og skolen! Læreren som stadig dukket meg med kommentarene sine og med sine utstuderte replikker når jeg foreslo noe eller ville svare: «Jeg tror nok ikke du skulle satse på musikkutdannelse akkurat». Klassekameratene som lo av alt jeg sa, som aldri bad meg på fest, som alltid valgte andre når vi skulle jobbe i grupper, som trakk seg unna når jeg hadde det fælt.»[3]
Det som går igjen i disse mønstrene, som er beskrevet her er: Jeg «blir» det de andre synes de ser i meg. Jeg blir avkledd min verdighet som menneske og ikledd fornedrende bilder som andre dytter på meg. Dette selvbilde kan få en enorm innflytelse på mitt liv, mine relasjoner og ikke minst min tankegang.
Hvem er du?
Magnus Malm skriver videre i 1. mos. stiller Gud spørsmålet: Hvor er du? Han hevder at Bibelen ikke er en fortelling om hvordan mennesker søker Gud. Men den er en fortelling om hvordan Gud søker og leter etter mennesker. Magnus Malm lurer på om de vil la seg finne. Disse to spørsmålene går igjen:
Hvor er du?
Hvem er du?
Livs- og troshistoriearbeid er å se nærmere på hvem du er, hvem som har formet deg og hva som har formet deg. Magnus Malm sier videre: ”Det er likevel ikke bare mor og far som tegner bilder i vårt indre. Oppvekst og skolegang eksponerer oss for andre menn og kvinner, både voksne og jevngamle, som sårer og trøster oss og setter ubevisste spor i vårt sjelsliv: spor å følge og spor å unngå. Alt dette bærer vi med oss som et usynlig filter når vi går inn i dypere relasjoner.” Nettopp av denne grunn mener jeg at livs- og troshistoriearbeid er så viktig for våre liv. I et slikt arbeid kan vi bli oppmerksomme på hvordan vi møter og lever nær andre i våre personlige relasjoner. Dessuten kan vi se nærmere på hvordan vi involverer Gud i våre liv, hvilken tillit eller mistillit vi har til at Gud er med og møter oss, – vil oss.
Hvis du ikke har mulighet for å være med i en gruppe akkurat nå, begynn med å lese Torborg Aalen Leenderts bok eller Magnus Malm sin bok.
Veldig bra!!