Skrevet av Kristian H. Aschim
I ungdomsårene er noe av det viktigste å utvikle sin egen identitet. Man skal bryte ut av rollen som barn, finne seg selv, helst gjøre et lite ungdomsopprør og begynne å forme en rolle man ønsker å ha. Jeg vil påstå at dette gjelder, om mulig, i enda større grad for ungdom som blir omtalt som subkulturelle. Subkulturell ungdom er en paraplybetegnelse som rommer utrolig mange forskjellige grupper og hver gruppe har sin egen stil, sine egne uttrykk, rett og slett sin egen kultur midt i felleskulturen. Det jeg har opplevd felles for alle ungdommene jeg har møtt som har vært del av en form for subkultur er at to ting er viktige, motstand til det de omtaler som mainstream og tilhørigheten til en gruppe med likesinnede (og det har det vært for meg og for så vidt).
Hvilket bringer oss til spørsmålet jeg jobber med: hvordan skal vi som kirke møte subkulturell ungdom. Jeg opplever ofte at menighetene blir homogene, de skaper en kultur man må passe inn i for å kunne være en del av fellesskapet. Dnk har som et ideal at kirka skal være for alle, at kirka er et sted hvor hvem som helst skal kunne føle seg hjemme. Dette er ikke realiteten jeg opplever. De menighetene jeg har møtt som strekker seg for å møte ungdomsgrupper de vanligvis ikke har innom arbeidet de driver, driver en eller annen form for diakonalt arbeid, som for eksempel en kafé. Jeg er veldig glad i denne typen arbeid og ser det positive ved det. Jeg er derimot ikke sikker om resten av menigheten er villig til å følge opp og ønske ungdommene velkommen og om ungdommene vil møte forståelse for hvem de er. Min mest overraskende oppdagelse da jeg begynte å jobbe med disse spørsmålene til en oppgave jeg for tiden skriver er, som en av lærerne mine påpekte, at dette faktisk gjelder integrering. Vi som kirke må forstå at for å møte subkulturell ungdom trenger man ikke være kul eller kunne sjargongen, dette vil nesten alltid oppleves falskt. Vi må faktisk begynne å snakke om å integrere ungdommene i kirka. Dette betyr at ungdommene må få lov til å ha sin egen stil og sin egen kultur og utvikle den samtidig som vi inkluderer dem i fellesskapet vårt og lærer dem vår felleskultur i kirka.