Skrevet av Sunniva Gylver
Jeg har nå vært prest i 12 år. Forkynner i noen flere. Det første året jeg var ute i jobb, hadde jeg to begravelser i samme familie, med et halvt års mellomrom. Da jeg kom tilbake den andre gangen, hadde minstemann begynt på skolen, og han fortalte at han hadde vært på sin første skolegudstjeneste. «-Hvordan var det da?» spurte jeg. «Ikke no’ bra,» sa han dystert. «Så dumt! Hvorfor ikke?,» spurte jeg. «Fordi det var ingen orntli’ prest der sånn som du er. Det var en mann, og han hadde ikke fletter!»
For ham var jeg stereotypien på den «orntli’e» presten – en dame på 30 med afrofletter. Jeg tror ikke så mange andre tenkte som ham. Men det sa meg noe viktig om hvordan vi stadig gir hverandre nye bilder, og hvor fort ting kan endre seg gjennom erfaring. For eksempel forestillingen om den typiske presten eller forkynneren. Blant annet derfor er det viktig at flere jenter er forkynnere.
– Hvor mange kvinnelige forkynnere kjenner du?
– Hvis du er jente – har du selv forkynt noen gang, eller ønsket å gjøre det?
– Hvor mange kvinner har du hørt forkynne på større festivaler eller samlinger?
– Har det noe å si for deg om forkynneren er gutt/mann eller jente/kvinne?
– Hva er eventuelt forskjellen på forkynnelse av kvinner og av menn?
– Har du opplevd karismatiske mannlige forkynnere, med flinke ryddige ansvarsbevisste kvinner bak?
Jenter er nå i flertall på teologistudiet i Norge. Antallet kvinnelige prester er økende, selv om vi fortsatt er i klart mindretall. For mange av oss er det viktig og riktig at det blir en kjønnsbalanse i presteskapet og i forkynnernes rekker, så lenge halvparten av den befolkning vi forkynnere skal møte og forkynne for og med, er jenter og kvinner. Det handler både om den berikelsen av forkynnelsens språk, erfaringsbakgrunn og perspektiv, som jentene bidrar med. Og betydningen av rollemodeller og forbilder.
Jeg har vært prest i 12 år. Kvinne og prest. Kvinnelig prest. Egentlig er jeg litt irritert på det fenomen at vi stadig må presisere at en lege eller politibetjent, sjef eller prest var «kvinnelig». Dessuten går det absolutt an å være kvinne uten å være kvinnelig. Samtidig er det en viktig presisering, hvis dette mennesket i hodet på de fleste av oss er mann, når vi ikke får vite noe annet.
Jeg er også litt dobbel på det å understreke «det eksklusivt kvinnelige» som legitimering av at vi trenger jenter og kvinner som forkynnere. Det kan jo føre til en slags innsnevring av både kvinner og menn – at «sånn er damene og sånn er mennene». Min erfaring er at variasjonen i språk, erfaringer, perspektiver, bilder, teologi osv., kan variere like mye innenfor ett kjønn som mellom kjønnene.
På den andre siden tror jeg svært mange jenter og kvinner, i tillegg til sin «fagteologiske» (snevert forstått) kompetanse har med seg: 1.en gjennomprøvd evne på å sette ord på tanker-følelser-erfaringer, 2. en erfaring av å måtte kjempe for sin plass/være «minoritet», 3.en evne til nærhet med andre mennesker, 4. en selvinnsikt og en evne til å by på seg selv, og 5.en tendens til å tenke helhetlig. Og at dette er med på å gjøre mange jenter og kvinner til gode og engasjerende talere. Hvis de gjør det.
Hvorfor er det ikke flere jenter på talerstolene og bak mikrofonene? Det er nok langt flere i ungdomsgenerasjonen enn blant de mer voksne, men likevel.
Dette er ikke et innlegg for å fjerne gutta fra mikrofonen. Vi trenger begge deler. Men akkurat nå er jeg opptatt av å heie på jentene.
Hvorfor er det ikke flere?
Jeg tror den største hindringen ligger i tradisjonen, gutteklubben Grei og jentenes egen sensur. Tradisjonen sier at gutta er på scenen, både når det gjelder forkynnelsen og underholdningen – og at jentene ordner og fikser i bakre rekke, og eventuelt leder lovsang og forbønn. Disse oppgavene er selvfølgelig like viktige. Men forkynnelsens rolle er sentral i formidling av både teologisk kunnskap, språk og bilder. Mange steder, i mange miljøer, er mannetradisjonen så sterk, eventuelt også så teologisk forsvart, at det blir veldig vanskelig for en jente eller kvinne å komme gjennom.
Gutteklubben Grei handler om nettverk, kontakter og evnen til å selge seg selv. Når vi sitter i en komite og bobler navn til sommerens leirer og stevner, kommer vi på de vi selv kjenner best eller har hørt mest, eller som er mest synlige. Og siden det tradisjonelt har sittet flest menn på toppen av våre trossamfunn og organisasjoner, og de kanskje også har vært flinkere, ikke til å pleie nettverk generelt, men til å pleie profesjonelle kontakt-nettverk, er det ofte gutta som er kjent, som blir nevnt og dermed spurt.
Men like viktig er jentenes egen sensur. Både jentene som selv er forkynnerne, og jentene som hører på. I Idol stemmer jentene – og de stemmer på gutta. I hvert fall var det i stor grad sånn. I kirken er det flest jenter mange steder – og min erfaring er at vi ofte er mer kritiske i møte med kvinnelige forkynnere enn mannlige. At det er vanskeligere for forkynneren å «spille på sjarmen» når man er dame. Når det gjelder egensensur, er jenter uovertrufne. Jeg blir stadig overrasket over hvor mange av oss jenter og damer som føler oss som lettvektere, som en bløff, og venter på å bli avslørt. Som tværer på egne feil i det uendelige. Som ikke gjør noe før vi er helt, helt sikre på at det er perfekt – og det er det jo aldri, så da lar vi heller være.
Noen av oss er store forkynnertalenter. Mange av oss kan bli gode forkynnere. Men vi trenger å øve – enten vi er jenter eller gutter. Da må vi heies litt fram av gode forbilder og mentorer og et generøst «publikum». Og vi må hive oss litt ut i det, våge å gjøre noen tabber, spørre etter konstruktiv tibakemelding. Mine tips (i tillegg til å høre på flinke damer og spørre dem om tricks, hive seg ut i ting og be om respons, be, lese gode bøker, henge sammen med de du primært forkynner for): Vær deg selv. By på deg selv. Utforsk dine styrker og svakheter – gjør det du er best på, og øv deg samtidig på å utvide repertoiret. Lytt godt til de du forkynner til. Sørg for å både bekrefte og utfordre de du snakker til, ut fra det du vet om dem. Sørg for at det du sier, har gått gjennom din egen kropp – at du står for det og vil det. Heia deg!
Det kan koste litt. Jeg har gått en lang vei selv. Fra å være en usynlig liten grå mus, som kastet opp hver dag gjennom hele tredje klasse før jeg gikk på skolen, og som var skrekkslagen i tre uker på forhånd når jeg måtte spille fiolin på den årlige «elevaften» for skolens orkester. Via en litt tryggere og tydeligere og trassigere ungdomsskolejente som dyrket rollen som outsider. Til en ganske trygg, litt skjelven cand.theol.som spurte biskop Årflot om jeg kunne få preke på ordinasjonsgudstjenesten i Domkirken (det var flere gutter og en jente som ble ordinert sammen med meg), og en helt fersk prest, som tok utfordringen med å vikariere som TV-prest i TV2. Og videre til en enda tryggere 39-åring, som sa ja til å bli medredaktør i «Luthersk kirketidene» (sammen med en prost, en MFdekanus og en MFrektor – alle menn) og bli med i fagrådet for homiletikk (prekenlære). Og som fortsatt våger seg på konfirmantundervisningen med glød.
Jeg er fortsatt skjelven. Jeg må fortsatt svelge litt for å gå inn i sånne ting. Men jo flere ganger man gjør det, jo enklere blir det. Lykke til! Maxbless. Sunniva.