Skrevet av Monika Skaalerud
Jeg var med i ungdomsarbeidet i den lokale menigheten når jeg var ung. Det begynte når jeg var konfirmant, og jeg jobbet meg oppover i gradene. Ungdomsarbeidet var det som skjedde i kirka på kveldstid, og det varierte mellom torsdager, fredager og lørdager. Vi fikk beskjed om at det skjedde noe via programmer som ble delt ut på samlingene. Når vi ikke var i kirka hendte det sjelden eller aldri at vi traff ungdomslederne våre. Jeg våger å påstå at de ikke hadde noe særlig innblikk i hva vi foretok oss på fritiden vår. Hvis vi ville snakke med en leder måtte vi ringe på fasttelefon, og var de ikke hjemme, nei, så måtte vi pent bare prøve igjen senere.
I dag er jeg selv leder av et stort ungdomsarbeid i den norske kirke. Jeg jobber som kateket i Skårer menighet. Og tiden er en annen. Kontakten med ungdommene skjer ikke bare på klubben i kirka. Vi har egen hjemmeside som ALLTID er oppdatert med bilder, nyheter, informasjon om aktiviteter og lignende. Jeg har msn lista mi full av navn på ungdommer som jeg har truffet i jobben min. På facebook har vi egen gruppe (faktisk flere grupper), og sms-bruken er av en annen verden både for meg og ungdomsarbeideren. Og med den nye teknologien har vi uendelige muligheter til å følge med på hva som skjer i ungdomsmiljøet. De legger ut bilder fra fester både på sine egne piczo sider og på facebook, og legger ut hjemmesideadressene sine på «nicket» på msn. Vi får nesten mer informasjon enn vi ønsker, for med informasjon følger også følelsen av at vi har ansvar. Ikke bare for hva som skjer når de er i kirka, men også på fritiden. Vi ser og vet hva de holder på med, og vi jobber hardt med å prøve å lede dem inn på alternative veier. Men vi ser også at vi MÅ bruke de mulighetene som teknologien gir oss. På nettsidene våre blir det stadig lagt ut invitasjoner til kinotur, bowling, filmkvelder i kirka. Dette er initiativ som ungdommene (ofte de litt eldre lederne) tar selv. Og det er klart at når det er så enkelt å spre nyheter og informasjon så vil også det sosiale livet for ungdommer som til vanlig vanker på klubben ikke bare handle om at de er sammen når de er på klubben, men også på fritiden ellers.
Hva gjør vi?
Smootown
Smootown er et tverrkirkelig nettsamfunn for kristne ungdommer og ungdomsgrupper. Konseptet er enkelt og genialt. Smootown er en slags virituell by, hver gruppe som melder seg inn får et eget hus (hjemmeside) og hver enkelt medlem som ønsker å flytte inn i byen enten via et hus eller som hjemløse får sin egen lille leilighet. I tillegg er det rådhus (diskusjonsforum), kafé (chatterom som ikke er helt ferdig enda), parker og grupper. I sin leilighet får man en åpen gjestebok og et lukket meldingssystem (PM: personlig melding) som er måter å kommunisere med andre i nettsamfunnet på. I tillegg til gjestebok har du egen blogg, galleri (plass til ti bilder) og vennesider. På vennesidene kan du legge til andre i byen som venner og skrive hva du tenker om dem, og andre kan legge til deg og skrive litt om deg. Vår adresse på Smootown er www.klubbenweb.com. Der legges det ut kalender, info om oss, ulike grupper innad i ungdomsarbeidet, bilder, nyheter og det er en egen gjestebok. Man kan til enhver tid se hvem som er logget inn, og når man selv logger inn kommer man først til en startside der det står en velkomsthilsen, det er oversikt over hvike av dine venner som har bursdag, hvilke forumstråder (de du abbonerer på) som er blitt oppdatert siden sist, og en oversikt over gruppene som du er med i.
Vår nettside på Smootown
Å ha en egen nettside er en viktig del av vårt informasjonsarbeid. På nettsidene kan vi ha kontakt med brukere av ungdomsklubben, vi legger ut informasjon om møter, turer og andre happenings. Vi har mulighet for å lage felter til påmelding og overføre lister til exell. Det gjør det enklere å arrangere turer, kurs og lignende. Vi bruker nettsiden vår på smootown mye mer enn vår hjemmeside på kirken.no. Menigheten har egen hjemmeside på kirken.no, men den er ikke spesielt godt oppdatert. Klubbenweb er blitt et nytt møtested på nettet for våre ungdommer, og Skårer klubben er det «huset» med flest brukere på hele smootown.
– Msn
Jeg har msn konto. Msn er ungdommens arena. Når jeg logger meg på der er det alltid noen som vil si hei eller som lurer på hva som skjer på klubben på torsdag osv.. Heldigvis er det opp til meg å bestemme når jeg vil være tilgjengelig på msn. Vi har snakket lenge om å opprette en egen «kontortid» på msn. Gå ut med at vi er tilgjengelige på msn til spesielle tider av uka.
«Alle» er på facebook. Vi har egen gruppe for klubben på facebook. Det finnes gruppe for Dalen, et leirsted som vi i Skårer bruker mye. Dessuten er det mulig å lage egne «events» og så invitere folk til å komme. Så når vi skal arrangere turer eller konserter eller bare skal ha vanlig klubbkveld kan vi lage en «event», invitere folk på facebook og se hvem som melder seg på. Det er mulig å sende meldinger til de «vennene» som er tilknyttet ungdomsarbeidet pg minne dem på arrangementer som skjer.
Ny teknologi, utfordringer og ulemper.
Den nye teknologien gjør at vi er mye mer tilgjengelig i hverdagen, det har blitt mye enklere å få tak i hverandre, og kommunikasjonen går raskere. Men med internett, mobiltelefoner og annen ny datateknologi kommer det også en del utfordringer og ulemper. Jeg erfarer i min jobb to spesielt store utfordringer:
1. Hva gjør vi med all informasjonen vi har tilgang på?
2. Hva skjer når msn blir ny sjelesorgarena for ungdommer?
Informasjon. Personlig informasjon, privat informasjon, alt for mye informasjon. Vi vet rett og slett for mye om ungdommer som er ledere/ deltakere i våre ungdomsmiljøer.
Facebook brukes av veldig mange til å legge ut bilder og andre personlige ting om seg selv. Jeg har valgt å ikke legge til flere på facebook, og henviser heller ungdommer til at jeg er på msn og ber dem legge meg til der. Da har jeg mer kontroll. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til at mine litt eldre ledere legger ut party-bilder av seg selv på facebook når de har flere av konfirmantene på venne-listene sine, som dermed kan se alle disse bildene. Det gjør noe med hva slags holdning de yngre får til lederne, og det gjør også at lederne kan miste troverdighet som forbilder og rollemodeller. Samtidig opplever jeg at det er vanskelig å gå inn å detaljstyre hvordan mine unge ledere skal leve, hva de skal gi ut av informasjon om seg selv osv. det er ikke min oppgave.
Msn som sjelesorgarena
Msn er ungdommenes språk. Det virker som de føler seg trygge her, og tør å være åpne om hvordan de egentlig har det. Derfor har det hendt at jeg har snakket veldig fortrolig med ungommer på msn. Men det må ikke erstatte den personlige kontakten, og dersom jeg ser at det er noen som trenger å prate om sårbare temaer foreslår jeg at de kommer en tur å tar en prat enten i kirka eller på kontoret. Msn blir for upersonlig og man kan lett bli lurt til å tro at det er det eneste stedet der man kan tørre å være seg selv. Jeg tror vi har en viktig oppgave i å vise unge mennesker at vi ønsker og tør å ta dem på alvor ansikt til ansikt. Vise at vi bryr oss og at vi tåler dem, ikke bare på nett, men i det virkelige livet. For det er jo der vi lever tross alt.
Tilbakelinking Vanessa Smith