Skrevet av Atle Ottesen Søvik, postdoktor ved MF
Ungdomsarbeid.no har spurt Atle Ottesen Søvik om hva Jesus mener når han snakker om fortapelsen. Her er Søviks svar:
Det kan være vanskelig å vite hva noen mener når de snakker i bilder. For når man snakker i bilder er det alltid noe av bildet som skal overføres, men ikke alt. Sier jeg at min kone er en rose, så mener jeg at hun er vakker og lukter godt, men ikke at hun er tynn og stilkete og sitter i vinduet hele dagen. Stort sett forstår vi det hvis bildene er vanlige og vi kjenner personene og sammenhengen de snakker i. Verre er det hvis det er en ukjent person som snakker om noe ukjent. Hva mener Kåre når han sier at hans kone er som havet? Noen ganger kan man til og med være usikker på om noe er ment bokstavelig eller billedlig. Det vi gjør når vi er usikre på hva folk mener, er å prøve å tolke dem slik at det de sier henger mest mulig sammen for da var det sannsynligvis det de mente.
Slike utfordringer har vi når Jesus snakker om fortapelsen. Når Jesus snakker om helvete, snakker han da om et konkret sted? Det greske ordet i Bibelen som vi har oversatt med «helvete» er ordet Gehenna, som er det greske ordet for Hinnom-dalen utenfor Jerusalem. Det er altså snakk om et helt konkret sted utenfor Jerusalem hvor søppelplassen lå, og det kan jo ikke være der Jesus mente at noen ville havne etter sin død, så dermed må det altså være bilde på noe.
Det har vært vanlig å tenke at det må være bilde på et sted hvor det skal være evig pine, fordi Jesus andre steder snakker om stedet der de gråter og skjærer tenner, og hvor ilden aldri slokner og marken aldri dør. Men Rob Bell foreslår i boka Love Wins at dette også er bilder som viser til søppelplassen Gehenna. For der brant de nemlig søpla, og siden det stadig kom mer søppel så sluknet aldri ilden, og marken døde aldri. Det var også et sted hvor ville dyr kom og slåss om mat, slik at en kunne høre gråt og tenners gnissel.
Det kan altså virke som at alt som sies om helvete, ild og tenners gnissel hører til samme bilde: søppelplassen utenfor Jerusalem. Og det virker også som at det er ment billedlig fordi Jesus også kan kalle det «mørket utenfor» selv om det altså brenner der. Sier Bibelen da noe bokstavelig om fortapelsen? I Johannes’ åpenbaring snakkes det om «den annen død». Det er jo ikke åpenbart hva den annen død innebærer, men det er jo i alle fall vanlig å tenke seg død som ikke-eksistens.
Det finnes to hovedsyn på fortapelse, nemlig evig pine eller tilintetgjørelse. Det ville være veldig rart om en fiendekjærlig Gud skulle ha noe ønske om at noen skulle pines i evighet for de feil de hadde gjort i løpet av sine 70 års levetid. Det ville være en ekstrem straff som ikke tjente noen funksjon. Derimot passer det godt med en god og rettferdig Gud hvis alle får et reelt valg (enten i livet eller etter livet) om de vil bli frelst (altså delta i et evig fellesskap med Gud og andre) eller om de vil slutte å eksistere. For Gud kan jo ikke tvinge noen til å delta i et godt fellesskap med ham, siden et godt fellesskap må være frivillig. Fortapelse kan altså forstås som en mulighet for å velge ikke-eksistens, og det lar seg forene med en kjærlig Gud. Dette forutsetter da at alle må få et reelt valg om frelse, etter sin død om ikke de har fått det i livet. Det står ikke i Bibelen at man får et slikt valg, men 1 Pet 4,6 kan tolkes slik, og det ville passe godt med at Gud er rettferdig og vil at alle skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det gjør ikke misjon overflødig, siden misjon kan gi mennesker et reelt valg, og det er godt at mennesker velger allerede nå å ha fellesskap med Gud.
I spørsmålet om fortapelse går det ikke an å si at man vil lese Bibelen bokstavelig, for da må man mene at noen havner utenfor Jerusalem etter sin død og der skal det være lyst og mørkt samtidig. Den mest sammenhengende måten å tolke Bibelens ord om fortapelse på (og dermed altså den beste måten å tolke det på), er å forstå fortapelsen som en frivillig valgt tilintetgjørelse. Det gir håp om at mange kan bli frelst.
Hvordan skal man forstå tanken om ikke-eksistens i møte med våre bekjennelseskrifter?
F.eks Den Augsburgske trosbekjennelse artikkel 17: «… de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.”
Finn-Tore, takk for innvending – jeg burde ha skrevet om
evig pine i innlegget over.
Først, hva sier Bibelen om evig pine? Det står bare om evig
pine i Johannes Åpenbaring (Åpb 14,10 og 20,10), og da står det bare om at
djevler og de som tar tallet 666 i hånd eller panne skal pines i evighet. Nå er
Johannes Åpenbaring på mange måter en kontroversiell og vanskelig bok – Luther
selv ville ha den ut av Bibelen. For det står også om de i himmelen at de skal
sitte og kikke på de som pines i evighet (Åpb 14,10), og det høres jo ikke ut
som noen særlig hyggelig himmeltilværelse å sitte og kikke i evighet på folk
som pines.
Hvem er så de som har tatt tallet 666 i hånd og panne?
Bibelforskere er ganske enstemmige om at Johannes Åpenbaring beskriver sin
samtid, og at både 666 og de andre symbolene der viser til hendelser i sin
samtid. Det utelukker jo ikke nødvendigvis at det også henviser til noe som
skal skje i vår fremtid. Men når vi også ser at endetidsbeskrivelsene i
Johannes Åpenbaring er helt forskjellige fra endetidsbeskrivelsene til Paulus (1
Kor 15), så gir det enda bedre grunn til å være skeptisk til Johannes
Åpenbaring som beskrivelse av hva som skal skje i vår fremtid. Det er bedre å
tolke Johannes Åpenbaring som en symbolrik appell til kristne på den tid om å
holde ut i trengsler. Disse betraktninger, kombinert med de betraktninger jeg
gjorde ovenfor, gjør derfor at jeg fortsatt vil hevde at beste tolkning av
Bibelen utelukker evig pine.
Det bør nevnes at Jesus ett sted snakker om evig straff
(Matt 25,46) og det ble i gamle dager (f.eks i 1930-utgaven av Bibelen)
oversatt til evig pine, men forskere har nå kommet til at «straff» er en bedre
oversettelse enn «pine», og da kan «evig straff» tolkes enten som evig pine
eller som et evig resultat, nemlig tilintetgjørelse. I CA 17 står det at de
ugudelige skal pines evig. Kanskje er det basert på en tolkning av Åpb 14,10,
men i så fall betyr altså «de ugudelige» de som har tatt tallet 666 i hånd og
panne. Eller så bygger CA her på Matt 25,46, men da er altså «evig straff» en
bedre oversettelse enn «evig pine».
I den forbindelse kan vi merke oss noe ganske interessant.
Du siterer oversettelsen av den latinske versjonen av CA, hvor det står at
ugudelige mennesker og djevlene skal fordømmes til pine uten ende. Men i en
direkte oversettelse av den tyske teksten i CA sies det om ugudelige og djevler
at de skal Gud «fordømme i helvete og den evige straff» – altså samme ordlyd
som vi nå finner i Matt 25,46. Velger vi altså den tyske utgaven får vi den mer
åpne påstanden som kan tolkes som pine eller annihilasjon.
Bekjennelsene er ment som beste tolkning av Bibelen, men de
er selvsagt underlagt Bibelens autoritet hvis andre tolkninger skulle vise seg
å være bedre. Hvis den latinske utgaven av CA har rett i at dommen er evig pine,
så synes det ganske klart ut fra CA 2, CA 9 og CA 17 at vi må slutte at
spedbarn som dør før de blir døpt skal pines i evighet. Jeg antar at de fleste
kristne vil være uenig i det, etter min mening med rette. Hovedspørsmålet er
altså hva som er den beste tolkningen av Bibelen, og her har jeg argumentert
for annihilasjonslæren.