Skrevet av Randi Raustøl, prosjektveileder i Bygdøy menighet
Når kroppen gjør vondt.
”Jeg er så glad jeg ikke visste det. Jeg er så glad! Hadde jeg visst for tre år siden at jeg enda ville ha vondt i ryggen og beinet, at jeg hver dag, til jeg ble vant til det, ville ha vondt– ja, da ville jeg blitt gal! Det er jeg sikker på.” Dette tenker jeg av og til. Når jeg er skikkelig lei, og jeg ikke klarer å smile eller heve blikket oppover. Jeg tenker at det er et under at jeg ikke er blitt gal, klin kokkos, freaka, sprø, deppa. Samtidig har jeg nok til tider følt meg som akkurat dette. At jeg mister meg selv til noe, og at jeg skiller meg selv fra kroppen som verker. For jeg er ikke alltid så glad i hylsteret som hjerte og tankene mine er kapsla inn i, samtidig prøver jeg alt jeg kan å klappe på den, elske den og hjelpe den til å bli frisk. Jeg er blitt en dualist, sukker jeg oppgitt av og til. En som skiller kroppen fra resten av meg selv. Kroppen som noe jeg ikke liker, som noe som må vinnes over. Teologisk kunne jeg ikke vært mer uenig med meg selv, men herlighet; jeg er blitt en dualist.
Så det er med litt blanda følelser at jeg skriver dette. Det må jeg ærlig innrømme. Det er rart å ta utgangspunkt i noe i livet mitt som ikke ”funker”. En vil jo helst skrive andre ting om seg selv. Som at jeg elsker musikk, at jeg ler meg i hjel av O-fag på radioen, at jeg er en dårlig danser men syns det er gøy allikevel, at jeg har venner som jeg er utrolig avhengig av eller at jeg har et sterkt engasjement for unge mennesker i kirka. Det er liksom så mye annet å fortelle om livet mitt, men i dag så er det dette som skal i lyset: Jeg vil fortelle litt om en kropp som av og til gjør vondt og hva dette gjør med meg og verdenen min, nettopp på grunn av mine drømmer for kirka og fordi temaet trenger å stå i lyset. Jeg tror alle ensomme ting trenger plass i lyset.
Det var dette som skjedde meg, kort fortalt: jeg har nok alltid hatt litt svak rygg. Det ligger sannsynligvis i familien. Så skulle jeg flytte og jeg løfta for tungt. Dagen etter var det forferdelig vondt, så begynte hyppige besøk hos leger og annen behandling. Det ble gitt ulike forklaringer og til slutt tatt et bilde som viste prolaps. En stund etter opererte jeg ryggen, men det funka ikke som vi håpet.. Jeg ble liggende en stund som konsekvens av dette. Så var det trening og annen behandling. Nå er jeg 50% friksmeldt, og innmari takknemlig for det. Men jeg har fortsatt en del vondt i rygg og bein.
Miste hverdager
Har du tenkt på hvor mange dager av livet som er hverdager? Jeg visste ikke at det var så mange. Men plutselig kom det veltende over meg: det er hverdagene jeg savner. Det er det som gir livet rytme, mestring, fellesskap og hvile. Hverdager er undervurderte, tenkte jeg når ryggen hadde bestemt seg for å krangle, når jeg for en stund mistet hverdagene. Av og til tenker jeg at det er blitt den største kampen: å holde på hverdagene og alt de innebærer. Jeg vil beholde: menneskene i den, stedene i den, utfordringene i den og gleden ved den. Selv de irriterende greiene som dårlig tid og kjedelige gjøremål blir innmari attraktive. Jeg kan savne og misunne alle vennene mine som står i dette med begge beina. Det var det første jeg savna: Jeg ville så gjerne tilbake til hverdagen min.
Etter hvert blir hverdagene nye og annerledes. Det er en merkelig, nødvendig og også god følelse. Jeg har fått ett bein tilbake i den og er takknemlig for det. Noen av greiene i den ligner de gamle, andre er helt nytt. Jeg, for eksempel, kommer nok ikke til å ha så mye program som jeg hadde før. Før løp jeg fra det ene til det andre, fra morgen til kveld, og jeg likte det. Nå kan jeg ikke det. Dagen må deles opp og gjøres i et annet tempo. Men jeg liker hverdagen min også. Er takknemlig for at jeg kan gjøre noe av det ”vanlige”. Vanlige greier er fantastisk. Kjenne at jeg må ta pause fra jobb for å spise lunsj, ha møter og samtaler med profesjonelle folk som ikke dreier seg om min kropp eller situasjon, men ting jeg er flink til og brenner for. Kjenne frustrasjon, kjenne glede over ting som ikke dreier seg om meg selv, men om ting jeg står i sammen med andre. Åh, det er helt utrolig bra. For har du tenkt på hvor mange dager av livet som er hverdager? Jeg visste ikke at det var så mange.
Mine yndlingsord
Hvis jeg skulle velge noen yndlingsord, de ordene i verden jeg syns er aller best, så må det være ”nåde” og ”samtidig”. Og er det noe jeg ønsker å leve livet mitt etter, så kan de ordene beskrive det ganske bra også. ”Nåde” fyller meg med takknemlighet og gir meg et nødvendig løft i selvfølelse og plass, og er noe jeg gjerne vil være også: være full av nåde. De siste årene har nåde også vært utfordrende fordi jeg vil så mye mer av meg selv, så det kan være vanskelig å vise seg selv nåde når dette ikke går. Det neste ordet ”samtidig” har også blitt viktig for meg i en redusert hverdag og kropp. Jeg hater nemlig ordet ”men”. Der trekker en tilbake det en sa før dette vemmelige ordet kom, og en blir kun sittende igjen med følelsen før eller etter ”men’et”. Er du med? Med ”samtidig” er det annerledes. ”Samtidig” tar vare på det som befinner seg på begge sidene av ordet. Et eksempel: jeg er sliten og lei av å ha smerter i kroppen, av å være begrenset, SAMTIDIG opplever jeg gode vennskap, fine stunder og digger å ha latterkrampe. Jeg øver meg på å ta med begge sider. En stund var jeg så redd for å bli Randi-med-ryggen, at jeg overså og prøvde alt jeg kunne å unngå at verden tok del i denne siden av meg. Da mista jeg balansen og ble kald og nummen. Det ble en altfor stor del av meg som var skjult for verden. Og skjulte ting er innmari ensomme ting. Så nå øver jeg meg på å kjenne på og vite hva som det er godt å dele med verden min, og hva som jeg opplever godt å ha for meg selv. Det er ikke alltid lett, men jeg tror det er en viktig oppgave for å ha seg selv med, og for å gi verden mulighet til å se meg.
For mye kropp
Det er en utrolig rar følelse å gå rundt å være så mye kropp hele tiden. Hæ?, tenker du kanskje. Men det føles faktisk sånn, at jeg er for mye kropp. Jeg vet jo at vi alle er like mye kropp, men det å være så bevisst den hele tiden er en uvant og påtrengende følelse. Det er akkurat som når en som liten lærer å gå eller som større lærer å kjøre bil: det krever mye konsentrasjon, så når en har lært det, går det av seg selv. Plutselig hadde jeg ikke lenger følelsen av at ting gikk av seg selv. Jeg tenkte på at jeg bevegde meg, jeg følte at jeg gikk og jeg skjønte ikke hva som kunne gjøre at denne bevisstheten tok mindre plass. Jeg kjenner den enda, men er blitt mer vant til det. Og noen dager er gode, og da tar den mindre plass. Jeg er blitt vant til det også: at det vil skifte, at kroppen min er skiftende.
Når kroppen er så skiftende gjør det noe med rytmen i disse etterlengta hverdagene. Jeg gikk fra å leve over evne, til å leve under evne. Rommet på utsiden krympet, og rommet på innsiden vokste. Med sjelesørgeren min snakket vi om dette: om tapsfølelsen. Det tok litt tid før jeg ville stå i det. Og enda er det noe som i sårbare stunder kan koste meg mye. Jeg blir redd at det å innrømme tapsfølelse er det samme som å resignere eller gi etter for et bilde av meg selv jeg ikke egentlig ville ha. Og at jeg lar Randi-med-ryggen ta for mye plass. Det virker av og til lettere å overse det. Her kommer dette med ”samtidig” frem igjen. Jeg prøver å lære meg at jeg kan si: jeg har mistet noe i disse årene med dårlig rygg samtidig er jeg fortsatt Randi som liker skravling til langt på natt og klare farger. Det tar litt tid å bli vant til en kropp med begrensninger samtidig tror jeg at noe av det beste jeg kan gjøre for meg selv, er å være min egen venn i det.
Sårbarheten kommer med full kraft i en begrensa hverdag. Av og til er det vanskelig å forholde seg til den for den krever så mye varhet. Jeg opplever sårbarheten som fiende og venn om hverandre. Av og til gir den varme og sanne øyeblikk, andre ganger føles det som om den slenger meg rundt steder jeg ikke vil være. I samtale med andre har jeg mer og mer skjønt at den er viktig for å bevare hjertet mitt, og at den forteller noe sant om der jeg er i dagen min. Sårbarheten trenger også varhet og tid. Jeg øver meg på å være tålmodig med sårbarheten min.
Om å ikke like seg selv
En kveld for en stund siden ringte ei venninne av meg og hun var sinna. Jeg er ikke vant til at folk blir sint på meg, så jeg ble helt stille. Hva var hun sint for? Jo, hun syns jeg hadde et elendig menneskesyn. Grunnen til at hun kunne si dette var en prat vi hadde hatt om å bli kjent med nye mennesker og hvordan vi kan bli så usikre også på mennesker som en har kjent en stund. På et tidspunkt hadde jeg sagt: ”Jeg skjønner jo godt at det er vanskelig for folk å involvere seg i meg nå. Jeg vet ikke om jeg ville likt meg selv om jeg var andre”. Jeg sa det uten tårer, uten et skjult rop om å bli sett, jeg tenkte virkelig at dette var en rasjonell og sann tanke om hvordan jeg kunne bli sett av andre. Hun raste videre: ”du ville aldri sagt dette om andre, Randi. Jeg blir så lei meg om du lever som om dette er sant”. Dette fikk meg til å tenke, og jeg visste at hun hadde rett. Det er rart hvordan vi er så rause, fulle av nåde og bekreftende over for andre, men at dette blir så vanskelig når det kommer til seg selv. Jeg vet jo at jeg ikke liker vennene mine fordi de er friske, fordi de er flinke til alt mulig eller fordi de er så pene. Jeg liker de fordi de er alt det rare og vakre som vi mennesker er, og fordi vi deler liv sammen. På samme måte ble jeg utfordret av henne til å tro at jeg enda var likt selv om jeg nå levde med en kropp som gjorde vondt og at dette gjorde noe med meg som menneske. Det er ikke lett å leve som at dette er sant. Jeg kan oppleve at jeg feller dommer over meg selv med begge beina plantet i en annen, usunn virkelighetsforståelse. Men det er viktig for meg å etterstrebe den gode virkeligheten. Både av respekt for gode venner og av respekt for meg selv.
Jeg er heldig. Jeg har familie og venner som har stått og enda kan stå i stormen med meg. Dette er en velsignelse og jeg kan få vondt i hjerte av alle de som strever med tap av noe slag alene. Som må gå til leger, behandling, trygdekontor eller andre institusjoner uten noen andre i ryggen. Det er strevsomt, hele den organisasjonen som det er å ha en kropp som ikke alltid funker. Det er på mange måter en fullstidsjobb og et ansvar som kan ta luften fra en hver, tror jeg. Klisjeen, at man må være frisk for å være syk, er plutselig ikke bare en klagende myte, men en sannhet i en hverdag jeg ikke kommer unna. Jeg ser ikke på meg selv som syk hele tiden, jeg bare merker at jeg i utfordringer også må tåle å vite at dette noen dager er en del av meg. Jeg har familie og venner som vet dette. Det er jeg innmari takknemlig for.
Gud og jeg
Gud og jeg har hatt våre runder. Guds vesen har blitt så viktig. For det er kanskje en klisjé: men det er når vonde ting skjer med mennesker en er glad i eller seg selv at spørsmålet om Guds tilstedeværelse blir gransket. Sånn ble det hvertfall for meg. Jeg ble redd for at jeg ble straffet, eller at Gud ville vise meg noe samtidig som jeg ikke trodde at Gud var en Gud som testet eller prøvet meg på den måten. Hodet skjønte dette, men hjerte følte seg ikke overbevist. Dette gir jo på en måte smertene en dobbel rolle: det er vondt, noe en vil bli kvitt, samtidig blir en opptatt av hvorfor og hva en selv kan gjøre for at Gud vil ”virke”. En sånn tanke overser troen på at Gud er den som kommer til oss, ikke den som må nås. Jeg tror ikke Gud elsker oss mennesker på grunn av ditt og datt, men fordi han kan. Det begrunnes hos han, ikke hos oss. Det begrunnes med nåde, ikke med fromhet: om jeg tror på den ene eller andre måten, om jeg tviler lite eller mye, eller om jeg er sterk eller svak.
Min trøst ble at jeg opplevde at Gud tålte at jeg slapp taket i han. Og jeg kjente at jeg stolte på at han ville ta meg i mot med sine hender. Ja visst, jeg beundrer Jakob i bibelen som sier: jeg slipper deg ikke før du velsigner meg. For meg ble det viktig at jeg kunne slippe Gud. Gir det mening? For meg ble det et skifte i hvordan jeg tenkte om Gud i min dag. Han sto bak meg, foran meg, ved siden av meg og over meg og under meg. Jeg trengte liksom ikke rope så mye på han lenger når jeg opplevde dette. Det ble mer hvisking, små beskjeder, store klager, en del gråt og mye frustrasjon. Jeg er trygg på at Gud ikke vil meg vondt, samtidig er jeg trygg på at det vonde i meg ikke er mørkt, skummelt eller kaldt. Alt er sett og elsket av Gud.
Jeg vet ikke hvorfor vi mennesker blir syke eller hvorfor det er så mange i verden som har det vondt, og jeg aner ikke hvorfor Gud ikke tar det vonde vekk. Jeg tror bare at verken lykke eller lidelse kan skjule oss fra Gud. Lidelse og Guds fravær er aldri det samme. Henger du med? Det rare er at lenge før dette hendte meg, skrev jeg en oppgave på kristendomstudiet om Guds kjærlighet i møte med lidelsen. Og jeg husker spesielt de praktiske teologene som styrte med lidelsen. De snakket ikke om hvorfor det er lidelse, men hvordan vi kan leve med lidelsen. Jeg fant frem disse greiene når jeg sto helt fast i sinne eller likegyldigheten overfor Gud og kristenlivet mitt. Det var viktig for meg, ja det er det jo enda, å vite hvor jeg står i troen min, så kan jeg heller tåle at det er ulike steder til ulike tider.
For jeg har jo enda dager. Det er derfor jeg skriver her. Jeg har ”kroniske ryggplager” som legen beskriver det. Jeg kan ikke jobbe 100%, jeg kan ikke gjøre alle de tingene jeg drømmer om. Ikke enda i hvert fall. Jeg blir av og til redd for fremtiden. Men jeg er ganske trygg på at Gud er der fremme. At hans seier gjør at han kommer meg i møte forfra også. Det er så vanskelig å forklare, det er så mange ord som er brukt før, men Gud er kanskje den jeg er sikkrest på at ikke forsvinner i alt dette rare som er blitt min nye hverdag.
Sterkere?
Jeg er ikke blitt sterkere. Skuffa? Beklager, men jeg hater når folk tror jeg er blitt det. Det er ingen mening med at noen har det vondt. Det tror jeg ikke noe på. Jeg tror ikke Gud vil meg noe med min dårlige rygg. Jeg kan si at jeg er blitt annerledes. Dette har forandret meg. Ikke til det bedre og ikke til det dårligere, det har bare forandret meg, gjort noe med meg. Jeg tenker annerledes om en del ting og ser verden med litt andre øyne. Jeg er blitt litt reddere for fremtiden, samtidig er jeg mindre redd for andres smerte. Jeg har fått litt mindre sosial kapasitet, samtidig er jeg blitt mye mer tålmodig. Jeg har blitt mye mer rotete, samtidig syns jeg verden er blitt vakrere. Jeg opplever mer som urettferdig, samtidig kjenner jeg musikken enda lengre inn i hjerte. Jeg har blitt litt fattigere, samtidig opplever jeg varmen sterkere. Så er jeg kanskje ikke et vitnesbyrd om at det vonde har gjort meg så innmari sterk, og jeg kan absolutt si at jeg ville vært den foruten. Men jeg er fortsatt meg: Med alt det innebærer av historie, drømmer, følelser og tanker. Jeg er flink til noe, mindre flink i annet. Take it or leave it, liksom.
Også er jeg alltid elsket av Gud. For ingenting i hele vide verden kan skjule meg fra Guds kjærlighet. Ikke deg heller….om du leser dette og kjenner deg igjen. Jeg håper du tror meg når jeg sier: du er alltid elsket av Gud, om verdenen din raser, kroppen din verker, tankene dine er mørke eller fremtiden litt for åpen. Du er alltid elsket av Gud. Nå har jeg sagt det tre ganger, kanskje du kan det utenat?
Jeg hvisker det engang til for sikkerhetsskyld:
du er alltid elsket av Gud…