Skrevet av Christen Christensen
Det råder liten tvil om at en film om Jesu tolv siste timer, nødvendigvis må være blodig. Jesu tolv siste timer var blodige. De var fylt av smerte og lidelse. Det Jesus opplevde disse timene finner man ikke som noen modell for glansbilder. Mel Gibson har forstått dette, til de grader vil mange kanskje si, med meg selv inkludert. Filmen har allikevel etter min mening, mye bra å komme med.Den viser sterke scener fra Jesu vei til korset.
Første gang jeg så filmen skal jeg ikke nekte for at jeg gråt både en og to og tre ganger. Det er en film som griper. Før jeg skrev denne korte artikkelen så jeg den igjen, og nå opplevde jeg ikke så mye av de samme følelsene. Det kan komme av mange årsaker, men jeg følte at filmen bokstavlig talt ”slo seg selv i hjel” flere ganger. Et eksempel er når Jesus og de to røverne ved siden av ham har blitt korsfestet. Den ene røveren spotter Jesus, mens den andre ser at deres egen dom er rettferdig og at Jesu korsfestelse er urettferdig. Her tar filmen tak i oss, musikk og bilder og den enormt sterke historien tar tak og rører ved noe dypt. Men i stedet for at filmen lar oss kjenne på disse følelsene ser vi en svart fugl sette seg på den andre av røvernes kors, og hakke ut øynene på ham. Dette ødelegger et sterkt øyeblikk i filmen, slik som Mel Gibson også gjør flere andre anledninger ved overfokusering på blod, gørr og tortur. Her burde det vært en bedre balansegang.
Noe jeg for min del vil kritisere filmen for, og som gjør at jeg ville vært tilbakeholden med å bruke filmen i et ungdomsarbeid, er nettopp denne overfokuseringen på den fysiske lidelsen til Jesus. Klart var det en forferdelig opplevelse å bli pisket, klart var det vondt når naglene ble slått inn i håndflatene, og klart var det vondt når tornekronen ble trykket ned over hodet hans – men Jesus var ikke den eneste som ble korsfestet på denne tiden! Heller ikke var han nødvendigvis den som opplevde mest fysisk smerte. Jesu lidelse gikk på noe annet i tillegg til den fysiske smerten. Jesus bar verdens synder. Jesus ble forlatt av Gud, og av alle. Jesus sto opp fra døden og overvant den. Jesus ble ikke bare fysisk korsfestet, først og fremst ble han pålagt og straffet for alle våre synder. Alle mine, og alle dine. Han må nødvendigvis ha lidd mer på ”innsiden” enn han led på ”utsiden”, tenker i hvert fall jeg.
I Hebreerbrevet står det: ”For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd”.
Det virkelig dype budskapet i, og det helt banebrytende i Jesus død og oppstandelse er hva som er det absolutt viktigste. For min egen del syntes jeg Mel Gibson roter seg bort i unødvendige blodige detaljer og filmtekniske grep som ødelegger.
Filmen har allikevel mange gode scener, og den kanskje vakreste scenen i hele filmen er når Jesus faller på kne under korsets tyngde. Hans mor Maria kommer løpende til ham, og han ser på henne og sier: ”Se, jeg gjør alle ting nye”. Hvor bibelsk korrekt dette er kan jo diskuteres, men i motsetning en god del av filmens andre scener så fremhever dette hva Jesus gjorde. Han gjorde alle ting nye og på sin blødende rygg bar han korset hvor han sonet for oss.
Derfor tror jeg Jesu lidelse kan være et håp også i vår lidelse. Han har vært igjennom og er blitt prøvet i de tingene som vi møter i våre liv, i vår sorg og lidelse. Derfor kan vi vende oss til ham når vi lider, for han har også lidd.
Og fordi han overvant døden og lidelsen, kan han gjøre alle ting nye. Når alt igjen skal skapes på nytt skal også vi ta del i en himmel uten lidelse og uten smerte.
Derfor kan vi dypt i det som gjør vondt og virker meningsløst vite at Jesus lider og går med oss, og at vi har et håp om at alt det som nå er vondt engang skal ta slutt.
”For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd”. (Heb.4.15)
”Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte. Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.” (Joh.Åp. 21.3-5)
På grunnlag av disse betraktningene vil jeg være noe tilbakeholden til ukritisk bruk av denne filmen i et ungdomsarbeid. Først og fremst må aldersgruppen være den rette, dette er neppe noen film for noen under femten år. Videre må hva filmen formilder om Jesu død og oppstandelse tas til vurdering i den enkelte sammenheng. Hvis den vises mener jeg at det burde være en eller annen form for samtale, eller en appell knyttet til dette som setter et kritisk lys på filmen og henter frem hva som er det viktigste ved Jesu død og oppstandelse. Var det piskeslagene og blodet eller var det alle verdens synder som ble satt en strek over? Dette er viktige aspekter å ta med hvis man vurderer denne filmen som en metode til å formidle verdens viktigste og sterkeste budskap.
Det kan du ha rett i, og det er mange tvilsomme filmer og fremstillinger av Jesu liv, død og oppstandelse. Og ingen av dem vil eller kan være «perfekte». Kanskje burde vi heller finne nye måter å fortelle/lese Bibelen på? Slik at historien om Jesus slik den står skrevet får komme tydeligst frem. I alle fall burde alle filmer og gjenfortellinger av Jesu liv, uavhengig av sammenheng, komme sammen med en kommentar!
Bra artikkel! Og du har noen gode refleksjoner rundt filmen.