Skrevet av Randi Raustøl
Om samtidighet og sinne – tiden etter 22.juli.
Samtidighet. Jeg har tenkt mye på dette etter den fryktelige dagen 22. juli. Hvordan kan vi søke å romme, anerkjenne, tåle og ta vare på samtidigheten? Vi varmer oss på rosetoget og vi varmer oss på rosene som ble løfta mot en himmel full av stjerner. Vi varmer oss også, utrolig nok, på utallige vonde historier fortalt på verdig, ærlig og oppreist vis av modige ungdommer fulle av solidaritet og vennskap. Jeg er stolt av Norge, nesten like mye som jeg er stolt av alle de fine ungdommene våre. Jeg er det. Det er den ene siden av samtidigheten. Den som jeg oftest er i. Den som aldri kan forsvinne ved og også savne den andre stemmen.
Den andre siden savnes litt. Jeg kommer på skoen som føyk gjennom rettssalen fra en fortvilet storebror som trodde lillebror hadde flyktet fra Irak til trygghet i Norge. Han var fortvilet, skriver pressen. Han var vel også sint? Rasende? Ja, har vi plass til sinne. Hvor kan ungdommene få lov til å være sinte? Hvor kan sinne få plass uten å være uproft eller for følelsesmessig? Det er vel ikke noen som forteller dem at de må velge mellom det å være oppreist og verdig – og det å være dirrende sint? Velge mellom å stole på rettsystemet vårt – og det å være i sin egen følelsesladet rettssak? Det er vel heller noen som forteller dem at de kan være begge steder? At de kan være i samtidigheten?
Dette er ikke ment som kritikk til all varmen som kjennetegner tiden etter 22.juli. Ingen vil vekk fra den. Jeg vil bare si det høyt at vi skal tåle det andre også. Vi skal tåle sinte utrykk, hat, søvnløse netter, bitterhet og sko som suser gjennom lufta. Vi skal tåle det, bare så dere vet det. Jeg er sint jeg også. Jeg er sint for at ungdommer må leve med denne forferdelige opplevelsen resten av livet. Jeg er sint for at foreldre har tomme barnerom. Jeg er sint for at morderen flere ganger i rettssalen påpekte at han, han – følte seg krenket. Jeg får lyst til å brøle. Holde meg for ørene. Jeg får lyst til å slå. Rive noe i stykker. Jeg kjenner på dette, samtidig. Jeg tror vi er mange som kjenner på stort spenn av følelser og reaksjoner etter 22.juli. Samtidig vil vi stole på rettsystemet vårt. Samtidig vil vi fortsette å klemme, heie, og varme oss ungdommene våre. De flotte ungdommene, som har vist meg nok engang hvorfor denne gruppen er hverdagen min. Ungdommene, som har vist oss at solidaritet, vennskap og varme alltid er det sterkeste.
Vi må tåle sinne. Sinne er en vanskelig følelse, det synes mange. Kanskje fordi uttrykket ofte tar så stor plass. Vi blir brydd, ser bort eller får et behov for å roe ned, eller at folk skal ta seg sammen. Andre ganger kan sinne være innbitt og bittert, hardt og intenst. Uansett hvilken form det tar, har det med seg en utfordring til oss, og i min sammenheng: til oss som møter unge mennesker i hverdagen vår. Vi må lytte til de sinte følelsene og tankene. Verdsette de og gi det et språk og et rom så det ikke forsvinner ut der det ikke kan møtes, eller får et utrykk som skader en selv eller andre. Sinne, som alle andre følelser og reaksjoner, forteller oss noe viktig om hvordan vi har det. Og kanskje kan gode rom til å møte sitt eget sinne, av og til hindre vikarierende følelser av skam eller skyld? Sinne kan være en ærlig og integrert reaksjon på at noe vi holder for godt og sant blir forsøkt ødelagt.
Kjære ungdommer, vit at vi tåler sinne!
______________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/22069324@N08/6363081983/