Skrevet av Ragnhild Kristensen
I januar i år var jeg på tur til Mali for å se på misjonsprosjektet som Fjellhamar menighet har gjennom Det Norske Misjonsselskaps barne- og ungdomsorganisasjon (NMS U). En av visjonene til NMS U er å tenne ungdommer for misjon og dette var et av målene med denne turen.
Vi var seks hel-norske menighetsungdommer, kateketen, fem norske misjonærbarn fra Mali, en tidligere misjonær og meg. 10 dager på å bli kjent med hverandre, Mali og få oppleve fulanerkulturen. 10 dager til å bli klokere av? 10 dager å bli utfordret av…
Etter NRKs store realitysatsing i fjor er det fullt forståelig om skepsisen melder seg når en snakker om å ta med norske ungdommer til andre land for å se og oppleve andre kulturer. Og mange vil sikkert også tenke: ”jo kortere, jo verre”.For mange av deltakerne på turen var det virkelig den store reisen. De fleste fra menigheten hadde aldri vært i Afrika før, og flere av misjonærbarna hadde ikke vært tilbake siden de flytta fra Mali. Selv om det selvfølgelig er begrensa hva en får med seg på 10 dager, var likevel dagene spekka med nye inntrykk og nye opplevelser.
Utfordringen var heller å få pusta litt mellom alt og la det får synke inn før det igjen var tid for nye opplevelser og grensesprening. For her ble mange grenser sprengt: alt fra nye matopplevelser og hygieniske standarder til det brutale møtet med fattigdommen. Og midt i alt ukjent og fremmed, en følelse av gjestfrihet. Mange av deltakerne trakk fram gleden blant folkene de traff som en av de tingene som gjorde mest inntrykk. At de faktisk gledet seg midt i alt det de i ungdommenes øyne ikke hadde: skikkelig plass å bo, penger, rene og hele klær, rent vann – og delte det de hadde både med oss og hverandre.
Kanskje jeg var litt skeptisk til hvordan det fungerer med sånne korte gruppereiser, men etter denne turen er jeg ikke lenger det. Dyp kjennskap til Mali og fulanerkulturen, det har nok ingen av deltakerne fått med seg. Men de lærte mye likevel, og turen har satt spor mer enn på overflaten.
For meg var det sterkeste inntrykkene å se hva turen gjorde med deltakerne. Å følge dem fra de første euforiske utbruddene på første bussturen, til refleksjonen mot slutten, og tryggheten som utviklet seg både innad i gruppa og mot fulanerene vi møtte. For misjonærbarna var det verdifullt å få lov å dele litt av den kunnskapen de har om Mali og livet der med jevnaldrende, og å få se Mali med ”voksne” øyne. For ungdommene fra menigheten var det sterke inntrykk, og nye erfaringer som utfordret fordommer og det medieskapte bildet av Afrika og afrikanere.
En slik tur redder ikke verden, men den kan være med å skape et engasjement og starte en prosses. Helt sikkert er det at vi alle ble bedre kjent med oss selv, hverandre, misjonærlivet og Mali. Og ei blanda gruppe med misjonærbarn og jevnaldrende som vi var på denne turen, anbefales. Det var helt klart veldig positivt for begge gruppene. Uten tvil var dette 10 dager som gjorde noe med hver enkelt av oss.