Artikkelen er tidligere publisert i boken Grensesprengende. Om forkynnelse for ungdom 15-18 år.
Abstract: What are we inviting young people to be a part of? Which pictures of how it looks like to follow Jesus do we give them? And: To which degree are we inviting people to be a part of a missional movement – to reach out to the world around us? These are some of the foundational questions of this article, as we try the explore some factors that can help our preaching stimulate to a Missional movement. Three key factors mentioned are to focus on empowering disciples instead of making consumers, to build an understanding of being sent, and to teach an understanding of the Kingdom of God that includes both salvation from sins and renewing of the world we are living in.
Key words: missional, preaching, consumer mentality, empowering, Kingdom of God
Hvilket fokus?
Jeg hadde funnet meningen med livet. Trodde jeg. Jeg var i starten av tjueårene, teologistudent, og hadde fått jobb i det som var min drømmemenighet. Attpåtil hadde jeg funnet et prosjekt jeg kunne gi all min tid og energi til: å bygge menighet. Dette prosjektet var, og er, meningsfullt. Menigheten er jeg stadig like glad i. Men på et eller annet tidspunkt begynte det å snike seg inn noen spørsmål: Er dette alt? Er det største målet for menneskene som kommer hit, at de skal finne seg til rette, trives og vokse her? Eller er det noe annet? Et sted i bakhodet begynte misjonsbefalingen å surre. Om å gå ut. Om å gjøre folk til disipler. Flere, ubehagelige spørsmål dukket opp, for eksempel: Hva betyr det for oss at folk flest ikke oppsøker menighetene våre? Hvis Jesus sier «gå», hvorfor bruker jeg i realiteten mesteparten av tiden min på å si «kom»? Gir menigheten folk hjelp til å være disipler i hverdagen sin, utenfor menighetens rammer?
Noen år senere sitter jeg på en konferanse hvor den amerikanske forfatteren Brian McLaren (1) foreleser. Han forteller en historie: For noen år tilbake var han sammen med en gruppe ungdomsledere en helg, og skulle undervise dem. Han stilte litt uforberedt og endte derfor opp med å stille dem et spørsmål til minnledning: Hva bruker dere mest energi på å diskutere i menighetene deres? Svarene han fikk, var tilnærmet utelukkende i kategoriene teologi eller indrekirkelige anliggender – som tungetale, lovsang, salmer, bruk av instrumenter, dåpssyn. McLaren stilte dem et nytt spørsmål: Hvilke saker er det som uroer dere? Hva ligger dere våkne om nettene og tenker på? Svarene her handlet om terrorisme, fattigdom, atomvåpen, miljøtrussel og tilsvarende saker som utfordrer livet på jorda. Han så på de to listene med svar, og tenkte: «De har ingen svar til felles.» Videre tenkte han: «Fra nå av vil jeg bruke alle muligheter jeg har til å få unge mennesker til å bruke mer tid på den siste lista med svar, og mindre på den første.»
Denne historien satte ord på spørsmål som godt oppsummerer det jeg har tenkt, lest, samtalt om og grublet over siden de ubehagelige spørsmålene begynte å dukke opp for noen år siden: Som ledere og forkynnere, hva er det vi inviterer unge mennesker til å være med på? Hva slags bilder gir vi av hvordan et disippelliv ser ut? Hvilket fokus og hvilken virkelighetsforståelse gir vi?
Invitasjon til å gå?
Vi som kirke i Norge er i stadig større grad i en misjonssituasjon i vårt eget land. Misjon kan ikke lenger bare handle om å sørge for folk, penger og forbønn til andre verdensdeler. Det må også handle om vår egen hverdag, og vårt eget nabolag. Ta deg tid til å reflektere over det du ser rundt deg. Hvilket forhold har folk flest til kristen tro der du bor? Hvilken rolle spiller kirka i deres liv? I hvilken grad er Jesus en del av hverdagen deres?
For min egen del har noen forsøksvise samtaler om tro med helt tilfeldige mennesker i Stavanger sentrum det siste halvåret vært en interessant opplevelse. De eneste gangene jeg har opplevd sinne eller ubehagelige avvisninger fra folk når jeg presenterer mitt ærend, har vært i møte med mennesker over 40 år. De mener å ha god kunnskap om hva kristen tro er, og vil – i de sinte tilfellene – slett ikke vite av det. I møte med unge mennesker skjer det derimot noe helt annet. De aller fleste er åpne for å prate litt om tro. De gir uttrykk for å ha høyst begrenset kunnskap om kristen tro, og er egentlig litt nysgjerrige på helt grunnleggende ting, som hvem Jesus er.
Det betyr selvsagt ikke at selve begrepet Gud er fremmed i seg selv, eller at enhver tanke om en gud er fraværende, men tilknytningspunktet til en kristen forståelse av Gud er ganske fjernt. Wright (1994:59) skriver: «The problem is that the word God or god does not mean the same to all people who use it, and, what is more, most people in the Western culture today, do not have in mind what mainstream, well-thought-out Christianity has meant by it.» Wright påpeker videre at det vanligste bildet mange har av Gud, er at det er en distansert gud som er tilbaketrukket fra verden – en slags gud man kan føle eksisterer, men som man har lite kunnskap om hvem er. Wright beskriver denne forståelsen av Gud som en «[…] far-off, detached being […] remote, inaccessible and certainly not involved with the day-to-day life» (Wright 1994:9).
I en kultur hvor kirka har hatt, og til dels har, en tydelig plass og rolle i samfunnet, kan vi lett fristes til å overse dette. Kirka skal imidlertid være mer enn en tradisjonsbærer, og Jesus ønsker å være noe mer enn en fjern skikkelse som dukker opp ved et og annet møtepunkt i folks liv. Det er forskjeller rundt om i landet, og tilfeldige møter kan selvsagt ikke brukes til å dra for hastige konklusjoner. Men jeg tar neppe munnen for full ved å si at en økende del av den norske befolkningen har et begrenset forhold til kristen tro. Det er ikke bare noe man har valgt bort, det er også noe man ikke har forholdt seg til, eller gjort noen erfaring med.
Derfor er oppfølgingsspørsmålet mitt til hva vi inviterer folk til: Er forkynnelsen vår med på å stimulere til en bevegelse utover? Mot mennesker som ikke kjenner Jesus? Mot en verden som trenger å se Guds rike komme nær? Er Jesu ord om å «gå» en del av det vi inviterer til?
Misjonal – mer enn et moteord?
Den store, pågående samtalen om å være «misjonal», eller «misjonal kirke» om du vil, er en samtale som engasjerer både teologer, menighetsledere, menighetsplantere og andre. Vi skal ikke gå inn i noen lengre drøfting av denne samtalen her, (2) men vi kan trekke fram to perspektiver jeg mener oppsummerer mye av essensen i en misjonal forståelse:
For det første: Det vi som kirke er og gjør, skal formes rundt misjon. Å nå ut er ikke bare ett av kirkas mange gjøremål, det er selve grunnsteinen alt orienterer seg ut ifra. Misjon blir dermed ikke én av mange aktiviteter, men en del av vår identitet.(3) Vi snakker med andre ord ikke om en teamreise i ny og ne eller en evangeliseringsgruppe, men om at hele menigheten fokuserer rundt misjonsoppdraget i sitt nærmiljø. I dette ligger også forskjellen på å si «kom» og å si «gå». Å være misjonal er ikke bare å invitere folk til sin egen hjemmebane, men også å følge Jesu eksempel om å oppsøke det fortapte og la Guds rike bli synlig på deres hjemmebane.
For det andre: Det er ikke er vår egen misjon, men Guds misjon vi er en del av. Gud er hele tiden i bevegelse for å oppsøke det som er fortapt, og gjenopprette det som er ødelagt. Denne bevegelsen er det vi inviteres til å bli en del av. Misjon vil dermed ikke si at vi utfører våre velmente forsøk på å nå ut og så presenterer resultatene foran vår himmelske far – misjon er Guds misjon. Vi snakker altså om noe som stikker dypt. For å låne den australske missiologen Michael Frosts ord: «Missional used to be a blood and fire prophetic call to the church to absolutely recalibrate everything it was all about.» (http:/ /www.youtube.com/watch?v=77ndCFSv47g) Misjonal tenkning utfordrer oss ikke bare til å endre på noen strategier eller justere noen småting, vi snakker om et kall til å stille de grunnleggende spørsmålene om hvem vi er som kirke, og hvilke konsekvenser oppdraget Jesus gav, får for oss.
Få samtaler synes viktigere enn denne, men det ligger et par farer og lurer. For det første kan det å være misjonal fort bli et moteord. Overbevisende kulturanalyser presenteres. Forfriskende teologiske perspektiver bringes til torgs. De mest spennende stemmene i tiden taler den misjonale sak. Brått vil alle være misjonale, selv om det er uklart hvilke konsekvenser det får. Slik kan det som var et profetisk kall til å stille grunnleggende spørsmål om hvem vi er, og hvordan vi fungerer, ende opp som en populær merkelapp – der det blir viktigere å føle at en selv kan bære merkelappen, enn å kjempe med de grunnleggende spørsmålene.
For det andre kan samtalens karakter virke passiviserende. Det ligger i sakens natur at en slik samtale må stille kritiske spørsmål til det kirka gjør her og nå, og erfaringen så langt er at det er lett å havne i et svart/hvitt spor med lite fordelaktige karakteristikker av det etablerte. Hvis konsekvensen av dette blir at store deler av kirka får en slags motsatt merkelapp som sier «ikke misjonal» og dermed parkeres på sidelinjen, er det neppe særlig konstruktivt. Den største ressursen for å få til en misjonal bevegelse som strekker seg ut mot et folk som ikke kjenner Jesus, er de som allerede kjenner Ham. De fleste av disse menneskene tar per i dag del i etablerte kirkelige sammenhenger, og å føre en samtale som mer eller mindre parkerer dem på sidelinjen, er etter mitt syn en stor tabbe.
Det viktigste med den misjonale samtalen er ikke å plassere merkelapper – verken på seg selv eller andre. Snarere er det viktig å kjempe med de store, ubehagelige og grunnleggende spørsmålene som et «[…] blood and fire prophetic call to the church to absolutely recalibrate everything it was all about» (video på Youtube) stiller, for å finne ut hvilke konsekvenser det får i mitt liv, i vår menighet, i vår kirke. Og for dem av oss som er ledere og forkynnere blir det viktig å formidle de samme spørsmålene og det samme kallet slik at de som er rundt oss også må kjempe med dem. Hvordan gjør vi dette? Jeg sitter ikke med fasiten, men jeg skal i resten av denne artikkelen peke på tre perspektiver jeg tror er viktige.
Forbrukere eller disipler?
Vi lever i et forbrukersamfunn, og det preger oss i stor grad, bevisst og ubevisst. Vi har en forståelse av oss selv som kunde, vi har rett til å klage om vi ikke er fornøyd, og til å bytte produkt om vi finner noe bedre. Det er en innebygd mentalitet som sier at vi som forbrukere kan forvente å bli tilfredsstilt. Denne mentaliteten gjør lett noe med troen vår. Blir kirka enda et sted vi kommer primært for å få dekket våre behov? Et sted vi inntar kundeposisjonen, er klar til å bli tilfredsstilte, og like klar til å gå videre om vi ikke er fornøyde? Og blir vi som kirke med på leken? Strekker vi oss til det lengste for at folket skal møte noe som er godt og komfortabelt, slik at de forhåpentligvis blir fornøyde og kommer igjen?
De fleste som har litt erfaring fra kirkelig arbeid, vil antagelig kunne gjenkjenne forbrukermentaliteten. Det gjelder i ungdomsklubbens arbeid med å ha et attraktivt tilbud, i gudstjenestearbeidets fokus på å få folk til å trives, i personen som ber om ditt synspunkt i en sak – og du skjønner at dette ikke handler om utfordringer i hans eget liv, men i å finne ut om du som leder har en mening han liker eller ei.
Jesus sier: «Kongene hersker over sine folk, og de som har makten, lar seg kalle velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener.» (Luk 22,25–26). Når forbrukermentaliteten får influere kirka, ender vi gjerne opp i det britene kaller en «provider–client»-relasjon mellom den som leder og de som ledes. Lederen sørger for at folk har det de trenger. Han kan kalles en velgjører, for å bruke Jesu ord. Slikt blir det forbrukere av.
Men det er ikke det vi er kalt til å være. Det handler mindre om å gjøre det behagelig for noen, og mer om å utruste folk. Mindre om å sørge for, og mer om å investere i. Dette er helt avgjørende for å skape en bevegelse utover. Skal kirka si mer «gå», og mindre «kom», trenger den flere disipler og færre forbrukere. Da trengs det disipler som er utrustet til å ta med seg troen til nye steder. Å gjøre den synlig blant nye mennesker. Det trengs en tro som er levende utenfor kirkebygget, som kan bli synlig i andre settinger, og som tåler en støyt. Bård Eirik Hallesby Norheim er innom det samme når han i sin bok Kan tru praktiserast? (2008) skriver om en tro som er praktisk og hverdagsnær: «Tru som skal levast. Tru som skal delast. Tru som gir retning. Denne trua er mobil, fordi ho også kan praktiserast i andre kontekstar.» (Norheim 2008:71). Det utfordrer også oss som ledere. I bunnen av relasjonen som er beskrevet ovenfor, mellom en forsørger og forbruker, ligger en dypt avhengighetsskapende dynamikk: opplevelsen av at noen trenger deg. Ditt bidrag. Din tilstedeværelse. Dine kloke ord. At ditt lederskap er viktig. Her er målet å så noe inn i folk som kan leve videre uten din tilstedeværelse, slik at de du jobber med på ett tidspunkt, plutselig ikke trenger deg lenger. Du er fortsatt viktig for dem, men på en annen måte. Og skal du klare det, må du ha tryggheten din et annet sted enn i bekreftelsene av deg fra dem du leder.
I arbeidet med å fungere mer utrustende kan en enkel modell hjelpe: La oss tenke at vi har to hender å lede med; den ene heter støtte, og den andre heter utfordring. Så kan vi se for oss ulike utfall etter hvordan vi bruker disse hendene:
(A) Liten støtte og liten utfordring skaper et miljø av late folk. Her er det verken oppmuntring eller hjelp å få, eller noe som dytter deg videre i riktig retning. Dette er bare et sted å være, et fellesskap du kan delta i.
(B) Mye støtte og lite utfordring gir et koselig og komfortabelt miljø å være i. Det er et klassisk sted for utvikling av forbrukermentaliteten. Her handler det om å sørge for at alle trives, og ikke utfordre slik at noen kan bli ukomfortable.
(C) Liten støtte og mye utfordring gir utbrente folk. Her blir du hele tiden strekt til å ta nye steg, til å utvikle deg, til å ta ansvar. Det er imidlertid få som backer deg, som stiller opp i vanskelig tider, og som sørger for at balansen mellom å gi og ta imot er god.
(D) Høy støtte og høy utfordring er stedet hvor folk blir utrustet. Her dras og dyttes du hele tiden mot å ta nye steg som disippel, men du vet samtidig at du har noen som går sammen med deg og hjelper deg. Jesus ledet sine disipler slik. Se for eksempel i Matteus 16, hvor Jesus i det ene øyeblikket sier til Peter at han «[…] på deg vil jeg bygge min kirke» (ekstremt støttende) og i neste øyeblikk: «[…] vik bak meg, Satan!» (ekstremt utfordrende). For å utruste disipler må altså målet være å bruke begge hender når vi leder og forkynner. De fleste av oss har en høyrehånd (for noen venstre) som vi er bedre trent i å bruke, og en venstrehånd (for noen høyre) som faller oss mer unaturlig, og på samme måte vil de fleste av oss antagelig ha en naturlig hang til å være sterkere på enten støtte eller utfordring.
Selv har jeg i stor grad vokst opp i et miljø som har vært sterkest på støtte, og jeg opplever også at det er dette moduset presteutdannelsen primært har trent meg til å operere i. Derfor trenger jeg å være oppmerksom på å bruke «venstrehånda mi» – utfordring – for å lage et miljø som utruster disipler.
Å sende ut
Et vesentlig element i prosessen med å utruste disipler i stedet for å forbrukere, er å forkynne en forståelse av å være sendt. Jesus sier: «Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» (Joh 20,21). Slik Jesus ble sendt til denne verden med en hensikt, sendes også hans disipler. Igjen berøres spørsmålet om hva som er målet for menneskene vi leder. Er det at de finner seg til rette og slår seg til ro i vår menighet eller vårt arbeid – eller er det noe mer? Norkirken i Bergen har et nyttig ordspill i at menigheten ikke er «endestasjon, men sendestasjon», og Rick Warren i Saddleback berører noe av det samme når han snakker om at menigheter ikke bør vurderes ut ifra sin «[…] seating capacity, but it’s sending capacity» (http://en.wikiquote.org/wiki/Rick_Warren).
Å samle og skape tilknytning til en felles base, menigheten, er i seg selv viktig og bra, men det kan ikke bli det eneste og endelige målet. Bevegelsen utover må også komme. Her er Bibelens språk om å sende til stor hjelp, for det skaper en forståelse av at vi er sendt til noen, vi er sendt fra noen, vi er sendt med noe, og vi er sendt sammen med noen. Ved å bygge inn i folk en forståelse av å være utsendt, skapes også en forståelse av at vi er i denne verden med et oppdrag. Livet handler om noe større enn meg og mitt. Vi lever ikke lenger for oss selv. Samtidig innebærer det å være sendt at du alltid har noen i ryggen. I dette tilfellet Gud. Du bærer med deg vissheten om at der du går, der er også Han med deg. Denne tenkningen utfordrer også vår forståelse av verden rundt oss, vårt verdensbilde. Vi kommer ikke fra at vi som kristne har en forhistorie når det kommer til å formidle et bilde av verden utenfor kirka som et skummelt sted – et sted vi må være forsiktig med, så ikke vi blir satt under dårlig påvirkning. I tenårene mine fant jeg en gang en litt eldre bok som hadde som mål å veilede kristen ungdom ved å besvare om flere ting var synd. Et av spørsmålene lød: «Er det synd å gå på kino?», og svaret var omtrent slik: «Jeg vil ikke si at det er synd. Men hva skal du der å gjøre?» Dette svaret kommuniserer en «pass deg» holdning til verden vi lever i.
Salme 24,1 sier imidlertid: «Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til.» Verden er altså ikke et skummelt sted, for den hører Herren til. Som utsending kommer du aldri et sted Gud ikke har vært før deg. Du kommer aldri til et sted han ikke kjenner, for du beveger deg i en virkelighet som hører Ham til. Du er i tillegg sendt av ham som overvant døden, så du bærer med deg noe som skulle tåle de utfordringene du møter. Er det så enkelt? Ikke nødvendigvis. Bibelen snakker også om farer og utfordringer ved denne verden. De fleste av oss har kjent at ikke alt vi møter, har utelukkende positiv innflytelse på oss. En venn av meg snakket en gang om at avstanden mellom utsendelse og utglidning kan være ganske liten. Selv om utfallet spriker, kan imidlertid utgangspunktet og motivasjonen en gang for lenge siden ha vært ganske lik. Hvor oppstod forskjellen? Vi gjør neppe klokt i å formidle et naivt verdensbilde, men vi har ikke råd til å formidle et defensivt og fryktbasert verdensbilde heller. I stedet må vi forsøke å utruste disipler som kan sendes med vissheten om at de er bærere av noe annet, noe som kan forandre, og som står seg i møte med harde utfordringer.
Fortellingen i Lukas 10,1–12 om Jesus som sender ut 72 disipler, gir oss et godt utgangspunkt for å forkynne om utsendelse. Jesus sier at «Jeg sender dere som lam blant ulver.» Han anerkjenner med andre ord at en utsending vil møte utfordringer. Men ville han sendt dem om han ikke trodde de kunne klare seg? Ville den gode hyrde sendt sine lam om det var et umulig prosjekt? Neppe. I Jesu sendelse ligger det også en forståelse av at de utsendte har et mål. Når de kommer til et sted hvor de blir tatt imot, så skal de slå seg til ro og bli der. De skal bruke tid, være nær og forkynne der. Det går med andre ord an å tenke at vi er sendt til noen; at det finnes noen som ønsker å ta imot oss, og som vi kan få ta inn hos og bringe Guds rike nær til. Dernest er Jesus tydelig på at han ikke sender dem ut alene, men sammen med en annen. For mange kristne er det å dele evangeliet noe av det vanskeligste en kan se for seg å gjøre i troslivet sitt. Vi hjelper hverandre med å be, lytte til Guds ord, tilbe osv., men det å dele troen er noe vi ofte blir overlatt til oss selv med. Det er noe vi må gjøre uten resten av fellesskapet. Men Jesus sender to og to sammen, for det var ikke meningen at vi skulle sendes ut alene.
I menigheten jeg hører til i, har denne teksten gitt oss to helt enkle spørsmål vi jevnlig vender tilbake til, og stiller hverandre:
a Hvem er du sendt til?
b Hvem er du sendt sammen med?
Med dette enkle utgangspunktet forkynner vi jevnlig bevegelsen utover, i perspektiv av å være sendt – til noen, og sammen med noen.
Guds rike: mer enn håndtering av synd
I Lukas 10, 1–12 besvarer Jesus også et tredje spørsmål: Hva er vi sendt med? Han sier disiplene skal forkynne at Guds rike er kommet nær. Her ligger en gjenoppdagelse av evangeliet om Guds rike – at Gud selv er i bevegelse for å gjenopprette alt som er kommet ut av balanse i denne verden. Dallas Willard påpeker hvordan en stor del av kristenheten har fått kristen tro til å handle om håndtering av synd («sin management»), mens en annen gruppering lett har endt opp i et ensidig sosialetisk fokus:
To the right, being a Christian is a matter of having your sins forgiven. To the left, you are a Christian if you have a significant commitment to the elimination of social evil. A Christian is either one who is ready to die and face the judgement of God or one who has an identifiable commitment to love and justice in society. That’s it. (Willard 1998:50)
I hele den misjonale tenkningen ligger et kall til å holde disse dimensjonene sammen. Vi skal forstå Guds misjon for denne verden både som en bevegelse for å gjenopprette en ødelagt relasjon mellom Gud og mennesker, men også som en bevegelse mot å gjenopprette en verden hvor mye er ute av balanse. Et nøkkelord her er «frelse» – et ord som i Bibelen henger nøye sammen med «Guds rike», og som har stått sentralt i mye formidling av evangeliet. For mange er «å være frelst» det samme som å være kristen. Slik kan det lett bli et ord vi er litt «ferdige» med: Er vi kristne, så er vi frelst, vi har havnet på den rette siden. Men i Bibelen møter vi en langt bredere bruk av ordet frelse. I Salmenes bok ber forfatterne til Gud om frelse fra høyst konkrete og virkelighetsnære utfordringer, her og nå: fra fienden som omringer, fra smertene. På samme måte ser vi syke mennesker oppsøke Jesus i evangeliene og rope om frelse. De vil ikke bli frelst fra synd – i første omgang – men fra sykdom og smerte.
Frelse handler altså om mer enn å «havne på rett siden for evigheten». Vi kan også be om Guds inngripen i den virkeligheten vi lever i her og nå. Og vi frelses ikke bare fra noe, vi frelses også til noe – til et nytt liv, til en ny forståelse av virkeligheten, til en ny innstilling til verden rundt oss. Slik blir ikke frelse noe vi er ferdig med idet vi synes å ha blitt bønnhørt, for da åpner nemlig en ny dør seg, til noe nytt og annet enn det som ligger bak. Som utsendinger bærer vi med oss begge disse perspektivene. Vi vil formidle et evangelium om at et nytt liv med Gud er mulig. Alt som ikke ble som det skulle, kan gjøres opp for og legges bak oss. Nåde og tilgivelse er tilgjengelig, og kan forandre liv, her og nå. Evangeliet om Guds rike kaller oss til å kjempe for frelse fra den høyst levende og konkrete smerten, nøden og lidelsen mange mennesker i verden rundt oss erfarer. Som forkynnere må vi formidle en slik bred, helhetlig forståelse av hva frelse er, hva evangeliet er, og hva Guds rike er. Frelse peker mot evigheten, men kaller oss til å bli i med i Guds misjon her og nå.
Kanskje handler dette også om hva slags bilde vi gir av framtiden og av evigheten? Den australske ungdomspastoren Mark Sayers påpeker hvor mange unge han har møtt som har et kjedelig bilde av det som en gang skal komme. De ser det enten som et sted for evig lovsang, et sted med engler og harper, eller en slags personlig fornøyelsespark:
It is absolutely imperative that we rediscover what the Bible says about the future God has in store for us and how we relate to that in our everyday lives. For when we are talking about heaven, we are not talking about clouds and harps, we are talking about a future in wich God’s reality envelopes the world. (Sayers 2008:137f)
The future the Bible promises believers is not about escaping the world of the physical; it is about the renewing of the earth as God intended it to be. It is not about leaving earth for heaven; it is about the reunification of heaven and earth. (Sayers 2008:140).
Målet vi ser der framme, styrer livet vårt nå. Skaper vi en forståelse av at at målet er å komme seg bort fra denne virkeligheten, gir det et ganske annet bilde av livet her og nå, enn om målet er at Gud en dag skal gjøre alle ting nye og sette alt i sin rette stand. Da først gir det mening å være med på bevegelsen her og nå, og begynne å arbeide – ikke bare for at flere skal bli med bort herfra, men for at verden skal bli mer slik Gud hadde tenkt den skulle være.
Avslutning
Hva inviterer vi unge mennesker til i vår forkynnelse? Jeg tror vi lever i en virkelighet som trenger disipler som sendes ut for å bringe Guds rike nær blant mennesker som vet lite både om kirka og Jesus. Vi trenger en bevegelse som strekker seg utover, og ikke bare inviterer innover – som ikke bare sier «kom», men «gå», og som er villig til å spille på bortebane i stedet for å holde seg på sin trygge hjemmebane. Som forkynnere kan vi stimulere til en slik bevegelse. Vi kan gi bilder og forståelse av et disippelliv som har denne bevegelsen.
Sluttnoter
1 Kjent for bøker som A new kind of Christian (2001), The secret message of Jesus (2006) og Everything must change (2007).
2 Her er det noen bøker som danner et bilde: Hirsch, A & Frost, M., The shaping of things to come (2003); Hirsch, A., The forgotten ways (2006); van Gelder, C., The essense of the church (2000).
3 Se en av de tydeligste stemmene i denne samtalen, Michael Frost, undervise om dette på http://www.youtube.com/watch?v=77ndCFSv47g
Referanseliste
Frost, M., & Hirsch, A. (2003). The shaping of things to come. Peabody, MA: Hendrickson Publishers.
Hirsch, A. (2006). The forgotten ways. Grand Rapids, MI: Brazos Press.
Holmqvist, M. (2007). Jeg tror jeg er lykkelig…: Ung tro og hverdag. Oslo: Klosterforlag. tapir_P3273-00-grensesprStilet.fm Page 168 Monday, May 4, 2009 9:45 AM
Norheim, B. E. H. (2008). Kan tru praktiserast? Teologi for kristent ungdomsarbeid. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
Sayers, M. (2008). The trouble with Paris: Following Jesus in a world of plastic promises. Nashville, TN: Thomas Nelson.
Van Gelder, C. (2000). The essence of the church. Grand Rapids, MI: Baker Books.
Willard, D. (1998). The divine conspiracy. San Fransisco, CA: HarperCollins.
Wright, N. T. (1994). Following Jesus: Biblical reflections on discipleship. London: SPCK.