Skrevet av Hans Morten Haugen, VID vitenskapelige høgskole, studiested Diakonhjemmet
Konflikten i Midt-Østen handler for det første om land, for det andre om demografi, og for det tredje om religion. Dersom konflikten primært forstås å handle om religion, vil det bli en jødisk-muslimsk konflikt, og det vil ingen, minst av alt de 150.000 kristne i Israel, Vestbredden og Gaza, tjene på.
Konflikten om land handler om at to folk gjør krav på det samme landområdet. Noen kristne forstår at Guds løfter til Abraham og hans etterkommere innebærer Eretz Israel (’Israels Land’), er gitt jødene av Gud. Opprettingen av staten Israel forstås av mange som uttrykk for Guds vilje. ’Israels Land’ oppfattes vanligvis å dekke området mellom Jordanelven og Middelhavet. Noen ønsker en langt større utbredelse. Etter 1 Mos 15,18 skal Israel dekke også deler av Egypt, hele Jordan, Libanon, Syria og halve Irak. Dette viser at det er vanskelig å bruke Bibelen som basis for å trekke politiske grenser. Staten Israel har på ulike måter tatt over palestinsk land. I 1948 eide palestinere 94 prosent av alt land; i dag eier de 7 prosent. En liten andel av dette er land som er solgt av tidligere palestinske eiere, men slikt salg blir sett på som forræderi av andre palestinere, og skjer derfor sjelden.
Konflikten om demografi er knyttet til at Israel ønsker så få palestinere som mulig i dette landet. Israel ønsker å være en stat for alle jøder i hele verden, og alle som regnes som jøder har en ’rett til tilbakevending’. Hemmelige planer som ble vedtatt av jødiske ledere vinteren 1948 handlet om at Israel skulle etablere seg på et større område enn det som var avmerket i FNs delingsplan fra 1947. På dette tidspunktet var det var dobbelt så mange palestinere som jøder som bodde i området mellom Jordanelven og Middelhavet (i dag er det omtrent like mange). For å kunne etablere en jødisk stat i palestinske områder, måtte palestinere fordrives. Minst 1/3 av palestinerne som flyktet, gjorde dette før krigen mellom Israel og nabostatene ble igangsatt. Over 750.000 palestinere flyktet totalt sett, og eiendommene ble overtatt av jøder som immigrerte. Det ville vært umulig å ta imot så mange jøder dersom palestinerne fortsatt hadde bodd i sine hjem. Mens alle jøder har en rett til å bosette seg i Israel uansett, kan ikke palestinere som har flyktet, vende tilbake til sine hjem. Det er forbudt å undervise i israelske skoler om den palestinske flukten. Samtidig er det nå mulig å utgi bøker i Israel som handler om 1948 fra et palestinsk perspektiv.
Konflikten om religion handler om at tre religioner gjør krav på samme hellige byer og hellige steder. I første rekke gjelder dette to byer: Jerusalem, hvor de to templene lå, og hvor Klippemoskeen og al-Aqsa-moskeen ligger i dag; og Hebron, hvor patriarkene og matriarkene (Abraham og Sara og de fleste av deres etterkommere) er gravlagt. Det er viktig å understreke at selv om den muslimske palestinske befolkningen har vært langt flere enn både jøder og kristne, har det vært jødisk tilstedeværelse i de viktige byene, som Jerusalem og Hebron i alle år. Vi må også erkjenne at kristne – historisk sett – har vært mindre tolerante enn muslimene overfor de andre to religionene. De erklærte «kristne» regimene, ledet av bysantinerne (fra 324 (året keiser Konstantin flyttet fra Roma til det som ble Konstantinopel) til 614 (året sassanidene erobret Palestina)) og korsfarerne (1099-1187) var mer anti-jødiske enn de muslimske regimene som styrte før og etter korsfarerne. Behandlingen av jødene er en skamplett i kristne verdens historie. Denne historien gjør at mange er opptatt av å unngå å kritisere staten Israels handlinger. De negative holdningene overfor jøder som vi i dag ser i den arabiske verden oppsto i etterkant av etableringen av staten Israel i 1948.
Løsningene må bygge på en realistisk forståelse av disse tre forholdene, noe som utfordrer israelske og palestinske myndigheter og det internasjonale samfunn, samt kristne i vesten.
Israelske myndigheter må erkjenne at nøkkelen til å få et normalt forhold til sine naboer ligger i å få slutt på okkupasjonen. Et fredsforslag fra Den arabiske liga fra mars 2002, hvor alle arabiske stater lover å anerkjenne staten Israel innenfor internasjonalt anerkjente grenser, og hvor Israel samtidig anerkjenner sine nabostater, betyr at Israel vil få den sikkerheten staten og dens borgere trenger og fortjener. Israel må videre erkjenne sitt moralske ansvar for overgrep som er begått mot palestinere, og be om unnskyldning for dette. Videre må det startes omfattende holdningsendringsprogrammer, slik at palestinere presenteres på en annen måte blant israelske politikere, i israelske medier og i skolesystemet. Israel som okkupasjonsmakt den som må ta det første skrittet, men dette betyr ikke at palestinerne står uten ansvar.
Palestinske myndigheter i Vestbredden og på Gaza må etablere en felles politisk og militær struktur. Splittelsen innad i den palestinske nasjonen er sterk, men det er mulig å overvinne den. En rekke ulike sikkerhetsstyrker med ulik lojalitet må samles i en felles kommandostruktur, som er ansvarlig overfor demokratisk valgte organer. Den palestinske staten må sikre at den reelt sett er den eneste som har rett til å bruke militærmakt. De aktørene som ikke vil inngå i en felles kommandostruktur må erklæres som ulovlige militser, som kan stilles strafferettslig til ansvar. Palestinere må naturligvis også gjennomføre programmer for holdningsendring, og avstå fra å bruke en retorikk som underkjenner israeleres rett til å leve trygt innenfor internasjonalt anerkjente grenser. De ikke-palestinere som velger å bo i en palestinsk stat må få sikret sine menneskerettigheter.
Det internasjonale samfunnet må sikre at alle stater støtter opp om den løsningen som er skissert over, og bidrar til å sikre alles sikkerhet, bevegelsesfrihet og mulighet til å finne et rimelig utkomme for seg og sin familie. En hjelp til å bygge transportsystemer mellom Vestbredden og Gaza, og nødvendig overvåkning av særlig viktige områder, samt en måte å finne rettferdige løsninger for de palestinere som er blitt fordrevet, er særlig sentrale.
Kristne i vesten må fortsatt kunne si at jødene har en spesiell plass i Guds frelsesgjerning. Dette må gjerne lede fram til en særlig kjærlighet til det jødiske folk, men vårt forhold til ett folk kan ikke praktiseres slik at det går utover et annet folk. Guds kjærlighet og velsignelser gjelder overfor alle folk, og både palestinere og israelere har samme rett og krav på trygghet og verdige liv.