Skrevet av Christen Christensen

”The one-eared Mickey Mouse”

Ofte kan erfaringene fra ungdomsarbeidet være at det er i for stor grad atskilt fra den øvrige menigheten. Ungdomsflokken har nærmest sin egen menighet, og har bare i mindre grad kontakt med den ”voksne delen” av menigheten. Kenda Creasy Dean, som har skrevet The Godbearing Life (se anmeldelsen), kaller dette for ”the one-eared Mickey Mouse”, i et forsøk på beskrive en situasjon hvor ungdomsarbeidet blir som et isolert ”Mikke Mus øre” utenpå og i tillegg til resten av menigheten.

Det beskriver en situasjon hvor det har blitt vanskelig å integrere ungdom i den vanlige menighetssammenheng på en fruktbar måte. Dessuten også en situasjon som resulterer i at når ungdommen i arbeidet vokser ut av det, så vokser ikke ungdommen inn i resten av menigheten, tvert imot – det som egentlig er den samme menigheten oppleves nå noe annerledes enn hva man er vant til. Nettopp fordi samspillet mellom de voksne og de unge i menigheten har fortonet seg som et ”Mikke Mus øre” i tillegg til resten av menigheten. Når menigheten samlet seg på søndag formiddager, så samlet ungdomsarbeidet seg på søndags kvelder. Når menigheten hadde undervisning i menighetssalen/kirken, så var ungdommen i kjelleren med eget opplegg. Når menigheten var sosial på ”kirketorget”, så var ungdommen samlet til egne aktiviteter andre steder. Den eneste kontakten ungdommen har med resten av menigheten, er gjennom de voksne lederne som er aktive i ungdomsarbeidet på en eller annen måte. Derfor er det ingen selvfølge at ungdommen har kjennskap til menigheten de er en del av, utenfor ungdomsarbeidet. Og når de da vokser opp, og ut av ungdomsarbeidet – så føler de seg som fremmede ovenfor en menighet de trodde de var en del av, men egentlig ikke hadde deltatt i!

Ulike utgangspunkt

Du som leser dette, og arbeider med ungdom på en eller annen måte kan oppleve at denne innledningen enten treffer godt, eller mindre godt. For vi har alle ulike utgangspunkt. I enkelte menigheter er samarbeidet mellom den øvrige menigheten og ungdomsarbeidet godt, i andre sammenhenger er det mer perifert. Mitt poeng med denne artikkelen er å bevisstgjøre og reflektere omkring problematikken knyttet til ungdomsarbeids samhørighet med resten av menigheten. Under har jeg også et forslag til et opplegg som kan tjene som et utgangspunkt for å bedre en eventuell mindre god tilknytning mellom voksne og unge i menigheten.

Hvorfor er dette viktig?

Noen kan kanskje lure på hvorfor dette kommer opp som en artikkel. Noe av svaret ligger allerede i innledningen – og selv har jeg støtt på denne utfordringen i de erfaringene jeg har fra ungdomsarbeid. Nettopp utfordringen med ungdom som vokser ut av ungdomsarbeidet, og ut av menigheten. Å fange folks oppmerksomhet, få ungdom til å delta, være med – alt dette kan være lettere enn at ungdommen faktisk vokser inn i menighetens helhetlige liv, og blir en del av både ungdomsarbeid, (som seg hør og bør) – men også blir en del av menighetens øvrige fellesskap.

Jeg tror at et ungdomsarbeid uten kontakt med den øvrige menighet– er et fellesskap som taper noe av sin verdi. Et fullverdig kristent fellesskap trenger at alle generasjoner i menigheten omgås. Ikke nødvendigvis hele tiden, og i alle aktiviteter, men allikevel i større grad involveres i hverandres liv og tro. Dette er fordi de unge trenger de gamles visdom og erfaring, og de gamle trenger de unges nye blikk, pågangsmot og iver.

Evangeliets budskap er for alle, dermed er kirkens fellesskap også for alle.

Vi ser også i Det Nye Testamentet flere bekreftelser på hvordan både menn og kvinner, unge og gamle deltok i fellesskapet:

_{1 Timoteus 4: «12 La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.”}

_{Apostlenes gjerninger 5:”14 Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall.”}

_{1 Timoteus 5: ”1 Bruk ikke harde ord mot en eldre mann, men forman ham som en far. Forman unge menn som brødre, 2 eldre kvinner som mødre og unge kvinner som søstre, i all renhet”}

_{Apostlenes gjerninger 2: ”42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 45 De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. 46 Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. 47 De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.”}

_{Apostlenes gjerninger 10: «2 Han var en from mann, og både han og hele hans hus hørte til dem som fryktet Gud.”}

_{Matteus 19: ”13 De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene viste dem bort. 14 Da sa Jesus: «La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg! For himmelriket tilhører slike som dem.» 15 Og han la hendene på dem. Så dro han bort derfra.”}

_{Matteus 15: «32 Jesus kalte disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Jeg vil ikke sende dem sultne av sted, for de kan bli helt utmattet på veien.» 33 Disiplene sa til ham: «Hvordan skal vi skaffe nok brød her i ødemarken til å mette så mye folk?» 34 Jesus spurte: «Hvor mange brød har dere?» «Sju,» svarte de, «og noen småfisk.» 35 Da ba han folket sette seg ned på bakken. 36 Så tok han de sju brødene og fiskene, ba takkebønnen, brøt dem og ga til disiplene, og disiplene ga til folket. 37 Alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju fulle kurver. 38 De som hadde spist, var fire tusen menn, foruten kvinner og barn. 39 Da han hadde latt folket dra av sted, gikk han i båten og kom over til traktene ved Magadan.”}

Verdien av en mentor

Når jeg ser tilbake på min tid som ung kristen i menigheten, er det én ting jeg ser tilbake på som en uvurderlig verdi i min trosopplæring; nemlig det at jeg hadde en mentor, et forbilde, en voksen og en venn. Det var ikke et offisielt «mentor – ungdom» forhold, men det var en jeg stolte på og en jeg visste at jeg alltid kunne ta kontakt med for en prat. Enten det var om vanskelige teologiske problemer som brydde et ungt hode, eller om det var personlige ting som tynget. Å kunne ha noen å stole på, som var voksen, og som brydde seg om meg – var noe av den beste trosopplæringen jeg fikk i min nyomvendte tid etter konfirmasjonen. Verdien av å ha en mentor, veileder, en voksen for ungdom i et ungdomsarbeid, kan ikke uttrykkes tydelig nok fra min side.

Det er tusenvis av troshistorier fra kristne over hele verden, som nettopp har sett den enorme verdien det er i nettopp dette – og ser på disse menneskene som har fungert som mentorer for dem, som viktige veivisere på troens vei. At det er viktig for alle aldersgrupper å ha noen å betro seg til og snakke med er en ting, men spesielt viktig mener jeg det er for ungdom å ha en voksen som kan være en veiviser på livets vei, så vel som troens vei.

Utgangspunkt for et Mentor-ungdom opplegg

Dette er bare et forslag, og et utgangspunkt med stor U, og det er ikke noe som har blitt gjennomført i praksis enda – så betrakt det som en ide på tegnebrettet, gjør justeringer, stryk og ta med det videre som kan være fruktbart. Men det er en tanke, en drøm og et håp om et opplegg kan være et utgangspunkt på mange gode forhold mellom voksne og unge i menigheten, og mye god trosopplæring, livsveiledning og gjensidig glede hvor både den voksne og den unge ser frukten av fellesskapet.

Et litt skjematisk opplegg:

1. Først må man samle en gruppe med voksne i menigheten som kunne tenke seg dette. Deretter burde man avholde et møte med bare de voksne, slik at de får en innføring i hva konseptet dreier seg om, og at de som arrangerer det også er åpne for hva innspill og kommentarer – dette for at de skal bli best mulig.

2. Videre må tanken om et «mentor – ungdom» opplegg på en eller annen måte «sås» inn blant ungdommene. Det må ufarliggjøres, bli sett på som noe attraktivt og eksotisk – man må gi dem forståelsen av verdien som ligger i det. Hvordan dette skal foregå, må nesten hver enkelt avgjøre. Jeg foreslår en kombinasjon av vitnesbyrd, andakter, samtaler, undervisning på dette feltet.

3. Så kommer en prosess hvor man må finne de ungdommene som ønsker tilbudet. Hvorvidt dette er alle, eller bare noen få vil jo vise seg. Derimot gjelder det å være forberedt med tanke på hvor mange voksne man har tatt kontakt med.

4. Videre må plasseringen av én ungdom med én mentor gjøres på best mulig måte!

5. Videre må det arrangeres et første møte. Det bør være planlagt, og med ganske tydelige rammer for hva som skal skje. Dette skaper trygghet både hos de voksne og de unge. Et forslag er å gjøre «ansvaret» for praten og opplegget litt gjensidig. Selvfølgelig må ansvaret ligge mest hos mentoren, men kanskje det er mulig å forberede noen spørsmål eller temaer som ungdommen skal ha ansvar for å ta opp. Slik blir begge litt «frivillig tvunget» til å være delaktige.

Det første møte tenker jeg i utgangspunktet som et utelukkende «bli kjent» møte, med mat og drikke og samtaler både i fellesskap, og mellom mentor og ungdom. Det må tilrettelegges så naturlig og greit som mulig for samtale og prat. Hvordan dette gjøres best får være opp til hver enkelt, men jeg foreslår at det er en blanding av fellesskaplige aktiviteter, og kanskje noe praktisk som mentor og ungdom skal gjøre sammen. Et samarbeidsprosjekt eller liknende. Poenget er i hvert fall å gjøre det mest mulig naturlig for «mentor og ungdom» til å bli bedre kjent med hverandre.

6. Når møtene avholdes blir opp til hver enkelt å avgjøre, men en idé er at i hvert fall noen av møtene bør gjøres i sammenheng med de allerede eksisterende ungdomsaktivitetene, og de allerede eksisterende ”voksen aktivitetene”. Dette gir gode muligheter til å snakke om hva som opptar dem i menigheten osv., og en god inngangsport til videre samtale.

Øvrige tanker

Opplegget bør med fordel innplasseres i en syklus som følger menighetens øvrige liv, og ha cirka to til tre møter i semesteret. Selvfølgelig er jo ønsket at mentoren og ungdommen skal ha kontakt på eget initiativ ellers også, men det vil alltid være en innkjøringsprosess. Dessuten vil de faste møtepunktene være med å gi faste rammer til forholdet, slik at det ikke faller bort blant alt annet man holder på med i hverdagen.

Min tanke er å forsøke å gjøre systemet litt dynamisk, slik at alle disse kveldene kan tjene som oppstartskvelder for eventuelle nye som slenger seg på. På den måten tar man høyde for at noen som kommer underveis ikke må vente helt til neste år før de kan få en mentor! Mitt forslag er å ha et ferdig «bli-kjent» opplegg som man deler ut til de nye parene som kommer underveis. Slik at de ideelt sett bare glir inn i rekken av samlinger som allerede er fastsatt.

Opplegget vil nok kreve en del oppfølging, og administrering den første tiden, men håpet er at etter et (par) år så vil forholdet mellom mentor og ungdom vil utvikle seg slikat de faste kveldene ikke lengre vil være så nødvendige for å opprettholde kontakt, og at de administrer seg selv i større grad. På samme måte er det et poeng å tilrettelegge opplegget slik at når det har satt seg, så vil det kreve mindre administrering fra år til år.

Som et tilegg til denne rammen går det an å oppfordre de ulike ”parene” til å delta på hverandres aktiviteter i kirken. At eksempelvis ungdommen går på gudstjeneste, og at den voksne deltar i det ungdomsarbeidet som er aktuelt i den enkelte menighet. Eller at de har felles ansvarsområder på menighetens leirer, o.l.

Oppsummering

Målet med denne artikkelen er å belyse problemstillingen skissert i innledningen, samt gi et forslag til forbedring av forholdet mellom de unge og de voksne i menigheten gjennom et «mentor – ungdom» opplegg. For jeg tror at det å involvere de ulike generasjonene i hverandres liv kan være fruktbart. Det kan bli en plattform for å dele opplevelser om hvor de møter Gud, hvorfor de møter Gud der. Og kanskje blir ungdommens syn på gudstjenesten annerledes, kanskje blir den voksnes syn på ungdomsarbeid annerledes. Uansett tror jeg det kan være et utgangspunkt for å skape et bedre fellesskap mellom generasjonene i en menighet, og en videre horisont og forståelse for både ung og gammel. Jeg tror vi trenger hverandre, og av erfaring vet jeg hvor viktig det var for meg å ha en voksen i min tid som ung i en menighet. Jeg håper at artikkelen kan være en tankevekker, og gi et utgangspunkt for et opplegg som kan føre til flere gode forhold mellom voksne og unge i menigheten, og mye god trosopplæring, livsveiledning og gjensidig glede – hvor både den voksne og den unge ser frukten av fellesskapet.

Gi gjerne tilbakemeldinger eller kommentarer!

Relaterte artikler

• Konfirmantopplegg: «Delta konfirmant»
• Ungdom og sorg – et intervju med Gry Stålsett
• Å være en god samtalepartner
• Video: UKT-konferansen 2014 «Ungdomsarbeid i verdens rikeste land»
• 700 ungdommer