Skrevet av Andreas S. Iversen

Hvordan være kirke for ungdom? Det er et spørsmål som alltid har fascinert meg. Jeg tror at svarene er mange og forskjellige, og at det finnes mye man kan gjøre. Men jeg har allikevel erfart de siste årene, at kanskje handler det vel så mye om å ikke gjøre noe…

Helt siden jeg selv var konfirmant, og fikk mitt først møte med ungdomsarbeid, har jeg vært engasjert i kirkelig arbeid for ungdom. Både som deltaker, som leder, og de siste årene som student på Ungdom, Kultur og Tro på Menighetsfakultetet. Særlig gjennom møte med ungdomsarbeid som skolefag, har spørsmålet ”Hvordan være kirke for ungdom?” blitt viktig for meg. Uansett hva slags menighet man er en del av – er det alltid en problemstilling man må ta på alvor;

Skal det være egne aktiviteter for ungdom? Egne gudstjenester?
Skal man ha lederkurs, bibelgrupper, konfirmantleir? Kor, kafé, klubb?

Hva slags felleskap ønsker ungdom?

Jeg tror som sagt at svarene på disse spørsmålene er varierte og mange. Ut fra hvilket sted man snakker om, og hva slags ungdommer man har med å gjøre, kan løsningene variere stort fra menighet til menighet. Men gjennom mitt arbeid med ungdom, er det én ting som er blitt klart for meg. Uansett hva slags kontekst man jobber i, er det alltid plass til, og behov for, et lavterskeltilbud.

For min egen del har disse tilbudene vært enten ungdomskafé eller ungdomsklubb. Det som kjennetegner et lavterskeltilbud – er nettopp det; en lav terskel. Her stilles det ikke krav til forkunnskaper eller egenskaper. Her er det ikke et stort aktivitetsnivå, eller krav til deltakelse. Her kan man komme, og være.
I starten var det en utfordring å ikke hele tiden skulle ha et opplegg, noe å invitere folk på, men etter hvert ble det mer naturlig å bare invitere ungdom til å være sammen. Så blir det allikevel aktivitet, gjennom samtaler, diskusjoner, spill, at vi spiser og drikker sammen osv.

En viktig erfaring jeg har gjort meg er nemlig at det er minst like viktig å være kirke med ungdom, som for ungdom.

I vårt lavterskeltilbud har vi heller ikke noen uttalt forkynnelse, men jeg liker å tenke at vi forkynner mer enn vi tror – gjennom de handlingene vi utfører, og de holdningene vi viser.

Jeg tror at det diakonale må få prege slike tilbud. På den ungdomskafeen jeg har vært involvert i de siste årene har vi innført ”hilse-, og smilepåbud”. Dette går ut på at alle som kommer inn i kafeen, enten de er gamle kjente eller nye fjes, skal få et ”hei” og et smil. Gjerne hilser man også på nye med navn og får i gang en liten samtale.

Det har vært viktig for oss at alle som ville skulle føle seg velkommen. I ungdomsmiljøer kan det lett oppstå ”klikker” og grupper, som igjen gjør at noen vil oppleve at de står utenfor fellesskapet. I et lavterskeltilbud er det viktig at man har fokus på dette, og gjerne aktivt går inn for å motvirke slike ”klikker”.

Allikevel er greit å huske på at det er en balansegang mellom det å være inkluderende og det å være påtrengende. Lavterskeltilbudet skal fortsatt være et sted det er mulig å bare ”henge” uten å selv måtte bidra i noe særlig grad.

– Her kan de ungdommene som merker tidspresset, de som driver med idrett og jobber hardt på skolen, få stikke innom når det passer, og kjenne på at de kan slappe av i rolige omgivelser.

– Her kan de ungdommene som ikke har andre aktiviteter å gå til, eller som ikke utmerker seg på skolen, få komme og være del av et felleskap som ikke defineres av hvor god eller smart du er.

– Uansett bakgrunn kan ungdom komme hit og føle at de virkelig blir sett og hørt.

Jeg har opp gjennom årene med kafeen hatt positive erfaringer med å holde arrangementer på ”utsatte kvelder”. Det at kafeen har vært et rusfritt alternativ for eksempel natt til 1. og 17. Mai har betydd mye for flere av ungdommene. Jeg tror at et sosialt fritidstilbud med klare regler mot rus, og med gode, tydelige, og gjerne eldre ledere, kan virke som en motvekt mot mye av den ”hjemme-alene-fest-kulturen” vi ser i dag.

Man kan spørre seg om de som virkelig trenger hjelp med rusproblematikk selv vil oppsøke en slik, kristen ungdomskafé. Selv har jeg sjelden opplevd det, men vi har allikevel betydd mye for mange bare ved at vi har vært tilstede i miljøet. Det betyr noe bare å vite at vi er der – at ikke ”alle andre” også er på fest den kvelden. Kanskje greier man også å gjøre terskelen så lav at de som har falt utenfor i ungdomsmiljøet, på skolen og hjemme, kan komme til kafeen for å søke hjelp og finne noen å være sammen med. Et lavterskeltilbud må altså kunne romme både disse, og de ressurssterke ungdommene som trekkes til et slikt tilbud.

For viktigst av alt; ungdommene må få vite at de alltid kan komme, uansett.
Her møter man en åpen dør, et åpent ansikt – og et fellesskap som tåler flere.

For meg er det dette det handler om, når spørsmålet ”Hvordan være kirke for ungdom?” dukker opp: å være. Å være tilstede, å være sammen, å være lyttende og seende, å være i tro.

I lavterskeltilbudet kan vi få være kirke, ikke bare for, men også med ungdom.

Tips til videre lesning rundt diakoni og ”lavterskeltilbudet”:

”Mer enn ord – ungdomsdiakoni i praksis” av Ann-Kristin Fauske

Relaterte artikler

• Til alle folkeslag – også gamerne: Refleksjon over gamere og Kirken
• Hvordan forebygge at grenseoverskridende atferd skjer i kristent ungdomsarbeid?
• Alle følelser er sterkere på leir
• Religionsdialog, konfesjonsdialog – men aller mest dialog
• Ungdom og sorg – et intervju med Gry Stålsett