Den store utfordringen til alt kristent arbeid som i hovedsak baseres på nærvær og samvær, er imidlertid at det stiller store krav til den som jobber på denne måten. Dersom jeg arbeider i en slik setting vet jeg at det blir helt avgjørende hvor tett jeg selv lever på det kristne budskapet, om min egen tro får daglig næring slik at jeg som menneske «tar smak og lukt av Mesteren».

Et «ordløst» fellesskap kan også være krevende for den jeg møter, fordi jeg ikke kan ta for gitt at han/hun har et forhold til kristen tro og tradisjon. Det kan derfor være lurt å spørre av og til: Er det jeg som opplever at «terskelen» er lav her, eller er det faktisk en lav terskel også for den som kommer inn med «helt blanke ark»?. Det er ingen som liker å være i en sammenheng hvor man etter en stund lurer på om det ligger noe under som man ikke har fått med seg.

Det er flott å høre at du tenker diakonalt og at du vektlegger at vi som kirke må være der de unge er, ikke bare for dem, men sammen med dem.