Skrevet av Leif Gunnar Engedal
Artikkelen er tidligere publisert i Ungdom i Rørsle Tapir Forlag 2004. Gjengitt med tillatelse
Hvordan skal man formidle kristne verdier omkring seksualitet til kristne ungdommer? Diskutér temaet seksualitet i kommentarfeltet.
I. Introduksjon: Kroppen, rytmen og bildene
Vi lever i en visuell kultur. Sterke, påtrengende bilder dominerer vårt kulturelle fellesrom i alle medier og på alle gatehjørner. Det investeres enorme summer i å fange vårt blikk. Bildene roper på oss fra alle kanter, og vil eie vår oppmerksomhet. Og gjennom tusen repetisjoner og variasjoner preger bildene dype mønstre i våre forestillinger om oss selv og verden.
I ungdomskulturen er dette særdeles tydelig. Sterke ideologiske budskap forkynnes på magasinenes glansede papir , i populære TV-seriers dramatikk , og i livsstils-reklamens forførende bilder av det suksessrike og vellykkede ungdomsliv. Og det er ingen overdrivelse å si at i hele denne sammenhengen spiller bilder av erotikk og seksualitet en helt dominerende rolle. Ungdomskulturens bilder er gjennom-seksualisert. Portrettet av den normale ungdommens vellykkede liv tegnes med sterke erotiske og seksuelle farger. De deilige kroppenes begjær, de suggererende rytmenes forførende bevegelser viser veien til et spennende og meningsfylt liv.
I en slik kultur og omgitt av slike bilder, er det en meget utfordrende oppgave å skulle undervise og veilede unge mennesker i rammen av kristen tro. Det utfordrer oss når det gjelder den grunnleggende forståelsen av menneskets seksualitet i rammen av en kristen livstolkning. Og det utfordrer oss ikke mindre med tanke på den mer konkrete og livsnære rådgivning i møte med ungdommer som søker sosial tilhørighet og retning for sin egen tro og livspraksis i rammen av et kristent ungdomsarbeid.
Vi kan ikke uten videre repetere tidligere tiders fortolkninger. De siste tiårenes dyptgående sosiale og kulturelle endringer gjør en slik repetisjons-strategi irrelevant og virkningsløs for flertallet av de ungdommer som søker og trenger innsiktsfull veiledning. Men vi kan heller ikke på noen måte avfinne oss med og innrette oss etter de normerende bildene som en seksualfiksert ungdomskultur gir. Til det er det destruktive potensialet i disse bildene for stort, og konfliktene med en kristen livstolkning og etikk for dyptgående. Derfor er også klare mot-kulturelle strategier
etter min oppfatning nødvendige. Spørsmålet er hvordan slike motkulturelle bilder av
seksualiteten kan se ut, og hvordan de kan gjøres relevante og konkretiseres i møte med de utfordringer som ledere i kristen ungdomsarbeid stilles overfor.
Refleksjonene i det følgende er ment som et første skritt i arbeidet med disse spørsmålene. Jeg beveger meg i liten grad inn mot et nivå av konkretisering og praktisk rådgivning, men prøver i stedet å utvikle noen overordnede perspektiver
i en kristen fortolkning av menneskets seksualitet. Håpet er at det bildet som avtegner seg i disse refleksjonene kan gi utgangspunkt for et fruktbart arbeid med
noen av de konkrete utfordringer som det kristne ungdomsarbeidet møter. Mitt utgangspunkt fører meg omtrent så langt unna dagens ungdomskultur som det er mulig å komme, nemlig til en av Bibelens første og eldste skapelsesfortellinger.
II. Et ur-gammelt bilde
Vi leser om de første mennesker at Gud satte dem i Eden «til å dyrke og vokte hagen» ( 1 Mos 2,15). Hagens fruktbarhet og skjønnhet var Guds gave , gitt menneskene til glede, nytelse og kultivering. I denne gave lå også menneskets oppgave gjemt: å «dyrke» og «vokte» hagens rikdommer.
Det er interessant å merke seg at her sees det ene oppdraget under to ulike synsvinkler: For det første «jorddyrkingen»: Mennesket gis det privilegium og den oppgave å forvalte de gaver Gud gir. Det betyr : å ta vare på de muligheter jorden bærer, utforske sammenhengene i det skapte, dyrke hagens rikdommer og nyte skjønnheten og styrken i alt det Gud har skapt. Og for det andre – som del av det samme kultiverende åndedrett – «grensevakten»: Mennesket gis i oppdrag å vokte hagen mot ødeleggelse. Vokte grensene mot angrep utenfra, og føre vaktsomt tilsyn med sabotasje innenfra.
Et fascinerende og spenningsfyllt bilde på et av Bibelens første blader. Spørsmålet er nå: Kan kirkens veiledning om seksualitet plasseres inn i en slik sammenheng ? En sammenheng som framhever «dyrke» og «vokte» som uløselig sammenvevde dimensjoner i kirkens holdning til seksualiteten ? I fortsettelsen vil jeg utprøve en slik tankegang.
Foranledningen er dels alle tegn jeg mener vi ser i vår kultur på en økende tingliggjøring, forarmelse og destruksjon av seksualiteten. Men like mye den stadig gjentatte misere som ofte utfolder seg rundt kirkens forsøk på kommunikasjon med omverdenen – og ikke minst ungdomskulturen – in casu «seksualitet». Alt for ofte framstår og oppleves kirkens syn som en form for livsfjern og moraliserende opptatthet av grenser og regler. Den kristne seksualetikken tegnes i den engstelige «grensevaktens» bilde: Det gjelder å holde øye med fiendens bevegelser. Det gjelder framfor alt å markere klare grenser for hva som er forbudt og hvor langt det er lovlig å gå.
Jeg tror ikke dette bildet oppstår bare på grunn av en seksualfiksert og norm-oppløsende kulturs vrangvilje. Kirkelig veiledning og praksis bidrar sikkert nok med sitt. I en kultursituasjon der den normative basis for kirkens seksualetikk er under sterkt press, blir vår rådgivning raskt oppslukt av grensevaktens gjerninger: Vi ser farer, gir regler, markerer grenser. Som antydet foran, er jeg selv av den oppfatning at ”å markere grenser” er helt nødvendig. Poenget her er å få fram at fokuseringen på og drøftingen av spørsmål knyttet til ”grensene” er fundamentalt utilstrekkelig. For grensevaktens gjerninger kultiverer ikke jorda. Hagen blir liggende brakk. Den kirkelige veiledning gir ikke mennesker hjelp til å gjøre seg kjent med skjønnheten, kraften og avgrunnene i seksualiteten. I stedet blir seksualiteten langt på vei et stykke ubearbeidet natur, innegjerdet av regler og bud til bryllupsfeiring vel er overstått.
Slik kan den kirkelige veiledning på indirekte vis og stikk i strid med sitt eget anliggende, komme til å støtte opp under en forarming av seksualiteten. Ikke fordi grensesettingen var utidig eller uviktig, men fordi kultiveringen ble forsømt.
III. Seksualitet mellom «skapelse» og «synd» – tre perspektiver
Fra alle kanter lyder det: Det er så fint med sex. Det er så sundt og så velsignet alminnelig med sex. Soveromsmørket er borte. Skjermbrettene er trukket til side. De blyge ordenes tid er forbi. Alt ligger i lyset. Alt fremstilles og åpenbares. Sex er blitt så velgjørende naturlig i vår frisinnede og opplyste tid. Norske tenåringer sitter smilende foran TV-kamera og forteller det norske folk om sitt første samleie. Uten å nøle. Uten blyghet. For seksualitet er så naturlig. Det er jo slik vi er !
Mon tro det ? Utvilsomt er det godt at skammen og tausheten og falskneriet i mange henseender er brutt. Det er godt at mange mørke rom er opplyst. Men jeg er etter hvert overbevist om at opplysningsprofetenes småpratende «naturlighet» åpner skjebnesvangre fallgruver i vår omgang med sex. Den forløser ikke seksualiteten, men kan lett komme til å forarme og forvrenge den.
En kristen seksualetikk må derfor søke andre veier. Jeg vil antyde tre perspektiver som etter mitt skjønn er viktige byggesteiner i arbeidet på en slik vei. De henger nøye sammen, og kan uttrykkes i følgende setninger: (1)Seksualitet er ikke «naturlig»; (2) Sex har ingenting med synd å gjøre; (3) Det finnes ingen sex uten synd.
1.Seksualitet er ikke «naturlig»
I de naturalistiske opplysningsprofetene perspektiv framstår seksualiteten som det mest alminnelig og naturlige ved menneskets væremåte. Ingen blygsel, ingen mystikk. Men de nakne kroppenes vellystige lek i driftens, spenningens og tilfredsstillelsens tegn.
Som nevnt ovenfor har jeg sympati for visse sider ved dette seksualopplysnings-prosjekt. Men som uttrykk for en grunnholdning til seksualiteten, er den etter mitt skjønn både overfladisk og farlig. Jeg tror Stein Mehren taler mye sannere og mer innsiktsfullt om det voksne menneskets seksualitet når han sier : «Seksualiteten er det mest «unaturlige» ved oss, det minst dyriske ved alle våre organiske aktiviteter..»
Hva menes med dette ? Mitt anliggende kan formuleres slik: Man forvrenger egenarten i den menneskelige seksualitet på en skjebnesvanger måte når denne nedskrives til «ren natur». Der den seksuelle utfoldelse løses fra personlighetens helhet – der den fjernes fra «sjelens» fantasier og tabuer, fra intimitet og sårbarhet, fra dype drømmer og sterke lengsler – der perverteres seksualiteten i retning den avpersonaliserte, dyriske driftens bilde. Det seksuelle møtet blir ikke personenes lyst, hengivelse og forening, men et spørsmål om kjønnsorganenes funksjonelle effektivitet. En prestasjonsorientert utagering på et frilynt, men krevende kjønnsmarked : Jeg rettferdiggjør min (attraksjons-) verdi på (kjønns-)markedet under henvisning til min (seksuelle) dyktighet og prestasjonsevne.
En slik tilnærming til seksualiteten er i det lange løp ødeleggende, både for lysten og for livet. For seksualitetens virkelighetsområde kan ikke avgrenses til tekniske øvelser i rammen av «ren natur», men griper mye dypere og mer omfattende inn i vår livserfaring. I rammen av en moden seksualitet framstår det seksuelle fellesskap som natur og kultur samtidig. Integrasjonen av driftselementer og personforankring må være et sentralt mål i utviklingen av en frigjørende seksualitet. I det seksuelle møte blir «naturen» tatt opp i og forvandlet gjennom personenes sårbare søken etter «den andre» og seg selv. Den personlige hengivelsen, lengselen etter å bli møtt og bekreftet, forenes med begjæret og lysttilfredsstillelse i det samme, frigjørende åndedrett.
For tydningen av seksualiteten som menneskelig prosjekt, er det etter mitt skjønn grunnleggende viktig at man etablerer et slikt samsyn av natur og kultur – av kroppslig lyst og personlig hengivelse. Da åpnes også perspektivet mot den bibelske visjon av seksualiteten som grunntone i det menneskeliv som Gud i glede velsigner og ser er ”overmåte godt”( 1 Mos 1,31).
2. Seksualitet har ingenting med synd å gjøre
Allmenn livserfaring i store deler av vår kultur har – i alle fall inntil nylig – formidlet ganske sterke assosiasjoner mellom de to ordene «sex» og «synd». I faser av kirkens historie og i mange kristelige miljøer har «det seksuelle begjær» nærmest vært oppfattet som synonymt med «den syndige lyst». Grunnene til dette er nok mange. Kirken bærer heller ikke i denne sammenheng skylden alene. Men det er under alle omstendigheter stadig en betydelig oppgave for kirkelig veiledning å bryte ned assosiasjonsbaner som vever den seksuelle lyst inn i syndens dystre mønstre. For seksualitet er først og fremst og grunnleggende sett det teologien prøver å fange inn i begrepet «skapelse». Det betyr at den tilhører den virkelighet som den treenige Guds øye lyste mot da Skaperen så på det han hadde skapt, og se: Det var overmåte godt ! (1.Mos 1,31).
Å fastholde dette utgangspunktet som prinsipiell kirkelig lære og dermed som gitt utgangspunkt for kirkelig undervisning og veiledning, har sjeldent vært kontroversielt. Men det har ikke vært enkelt å ta med seg dette prinsipielle anliggende ned til og inn i møtet med konkrete uttrykk for menneskelig erotikk og seksualitet. For det skulle i tilfelle bl.a. innebære følgende:
I kroppenes lyst og personenes hengivelse – i den erotiske spenning og den seksuelle nytelse, i sansenes og rytmenes skjønnhet – der lever gjenskinnet av den hellige Guds lek og skaperglede. Seksualiteten får sine farger og sin kraft fra Guds åpne skaperhånd. Lukker Gud hånden, faller livet dødt til jorden. Homo errectus ( ’det oppreiste menneske’ ) mister sin kraft, og blir til støv igjen. På denne bakgrunn er det også klart at den som uten nærmere kvalifisering sier at sex er synd, avslører seg selv som vranglærer og gudsbespotter.
På en måte er som sagt dette synspunktet aldeles elementært. Det hører med til de obligatoriske, innledende «øvelsene» i all kirkelig omtale av seksualetiske spørsmål. Likevel undres jeg på om vi ikke forsømmer oss ganske grundig også her – kanskje ikke minst her. For en ting er å komme med en prinsipiell, teologisk bestemmelse. Noe helt annet å klargjøre på meningsgivende måte hva dette betyr i den kroppslige, sosiale og kulturelle kontekst som utgjør de konkrete rammene for f. eks. unge menneskers livserfaring . Etter mitt skjønn er det her det svikter mest i vår veiledning. Vi har ikke tatt forvalteroppdraget tilstrekkelig på alvor i vår omgang med seksualitetens fargelegging og dramatisering av våre relasjoner. Dette vil jeg komme tilbake til nedenfor.
3.Det finnes ingen seksualitet uten synd
At seksualitet teologisk sett tilhører kategorien «skapelse», betyr ikke at den utfolder seg i paradis. I få sammenhenger er våre liv så sårbart utlevert både til velsignelsen og forbannelsen som her. Seksualiteten er innhentet av og formet gjennom de grunnleggende motsigelser og konflikter som preger vår eksistens. Også i denne sammenhengen erfarer vi derfor stadig syndens virkninger , både i dens kollektive og individuelle dimensjoner: Slektenes forsømmelser, mødres og fedres misgjerninger, kulturens fremmedgjørende og perverterende kraft , min egen selviskhets subtile strategier, alt sammen bidrar til å forme seksualitetens faktiske vilkår. Som alle andre virkelighetsområder er den på denne måten rammet inne av den fundamentale motsigelse som ifølge kristen livstydning preger vår verden.
I dette perspektiv er det derfor nærliggende å hevde at seksualiteten slik den framtrer i vår erfaringen, aldri fullt ut er det den er. Annerledes sagt: Seksualiteten slik vi erfarer den er alltid «skapelse» og «synd» samtidig. Det finnes ingen seksuell utfoldelse som ikke bærer i seg ekkoet fra den urtidsvirkelighet der mennesket og slangen river skaperverket i stykker , og skjender det hellige livet som kommer fra Skaperens hånd.
I lys av dette blir det også tydelig hvorfor de to perspektivene «dyrke» og «vokte» hører sammen i vår forvaltning av seksualiteten som Guds skapergave. Det er nødvendig «å dyrke» slik at skapelsens skjønnhet og rikdommer kan komme til utfoldelse og virkeliggjøres etter Skaperens vilje. Forsømmes dette, er hagens liv truet av torner og tister’ , eller ørkenens snikende ufruktbarhet. Men det er også nødvendig «å vokte». For den syndige lyst kan lett ta tak i og forføre det seksuelle begjær. Da blir den seksuelle utfoldelse ikke forvalterens hengivelse til det andre menneske i nytelse av skapelsens goder, men snarere forbrukerens selvsentrerte rotasjon om egen behovstilfredsstillelse.
De tre perspektivene jeg nå har antydet, kan sammenfattes i følgende: I rammen av en kristen livstolkning er den meningsgivende sammenheng for seksuell utfoldelse menneskets søken etter personfellesskap og bekreftelse i møte med det andre mennesket . Dette personfellesskapet heter i kristen tradisjon kjærlighet , og gjenspeiler forholdet mellom Skaperen og hans skaperverk. I denne kjærlighetens bevegelse mot det andre mennesket, framtrer seksualiteten som en fundamental side av skapelsens evangelium ( R. Prenter ). Syndens makt viser seg også i denne sammenheng som ødeleggelse av skapelsens liv : Fellesskap rives i stykker, den gjensidige hengivelse forvandles til maktkamp, og «kjærligheten» blir skalkeskjul for selvsentrert tilfredsstillelse av egen lyst.
IV. Seksualiteten mellom menneskesyn og gudsbilde
Jeg vil i fortsettelsen videreføre og forsøke å tydeliggjøre noen elementer tankegangen ovenfor. Det gjelder for det første den innholdsmessige sammenheng som seksualiteten etter mitt skjønn må sees i når man søker livsorientering med basis i kristen tro. Dernest vil jeg også antyde noen utfordringer som jeg mener oppstår i møtet mellom en slik kristen livstolkning og aktuelle utfordringer i debatten om seksualitet. Ikke på noen punkter kan jeg gå i dybden på de tema som berøres. Jeg håper allikevel at framstillingen er tydelig nok til å vise i hvilke retninger mine refleksjoner går, og at disse kan gi utgangspunkt for videre drøftinger.
1. Seksualitet, selvinnsikt og gudserkjennelse
Av det som er sagt ovenfor framgår det at en kristen livstydning ser seksualiteten innfelt i tre fundamentale, sammenvevde dimensjoner. For det første framstår seksualiteten som en naturgitt, biologisk drift som sikrer slektens fortsatte eksistens («bios»). For det andre plasseres seksualiteten inn i menneskets fundamentale søken etter fellesskap med ‘det andre mennesket’ og seg selv («anthropos»). Og for det tredje framholdes det at seksualiteten i begge disse dimensjonene omfattes av og er innfelt i menneskets relasjon til Gud som tilværelsens skapende og livgivende makt («theos»).
På denne måten framkommer det altså en grunnleggende sammenheng mellom de tre størrelsene seksualitet, menneskesyn og gudsbilde. Med tanke på å utforme en troverdig og erfaringsnær tydning av seksualiteten, kan dette bl.a. innebære følgende synspunkt: Menneskets naturgitte seksualitet («bios») kan bare bestemmes rett i lys av en mer omfattende tolkning av menneskelivet («anthropos»). Og en slik helhetstolkning av menneskelivet fordrer på sin side at eksistensen settes i relasjon til «den ytterste virkelighet», d.e. til Gud («theos»).
En slik sammenheng er etter min vurdering ikke en tilfeldig systematisk «konstruksjon». Tvert imot kan gjenfinnes som et underliggende mønster i bibelske fortellinger der seksualiteten spiller en viktig rolle (jfr. David-Batseba-historien i 2 Sam 11 ff; Jesu undervisning i Matt 19; de paulinske formaninger i Rom 1; 1 Kor 6-7 m.fl. ). At f.eks. Davids handlinger mot Batseba ( og Urias ) ikke bare framstilles som herskerens vellystige «sidesprang», men tvert imot utløser en radikal krise både i kongens sosiale relasjoner og i hans gudsforhold, viser med all ønskelig tydelighet hvordan den seksuelle utfoldelse innenfor en bibelsk tydning alltid også impliserer «anthropos» og «theos». I det oppgjør David føres inn i , forenes erkjennelsen av den ødeleggende styrken i det seksuelle begjær med en utfordrende selvinnsikt og en fordypet gudserkjennelse.
2. Seksualitet og kjønnspolaritet
Bekjennelsen til den treenige Guds navn rommer også bekjennelsen til mennesket som skapt «i Guds bilde» . Annerledes sagt: I lyset fra Guds åsyn tydes også den grunnleggende egenarten i Adams og Evas ansiktstrekk. Dette har en rekke implikasjoner med tanke på vår fortolkning av menneskets livsvirkelighet.
For det første understreker det at mennesket som bærer av «Guds bilde» , dypest sett er og forblir et mysterium . Den siste og dypeste sannhet om mennesket er skjult hos den Gud som har skapt mennesket ”i sitt bilde”. Menneskets liv rommer dyp som forstand og fornuft ikke kan gjennomlyse. Den endelige og omfattende innsikt i menneskets liv, er forbeholdt Gud. Vår eksistens er bærer av et tegn, en henvisning til noe mer og større – noe vi ikke ser, og noe som ennå ikke er.
Dette elementære forhold er det helt vesentlig å fastholde i all omgang med egen og andres livserfaring. Dommen hører Herren til, sier Paulus, og minner oss dermed om at vi alltid ser og forstår stykkevis. Derfor bør vi også nærme oss andres livserfaring med varsomhet og i respekt for sammenhenger vi ikke ser og hendelser vi ikke forstår.
Men samtidig med dette anliggendet, framholder Bibelens tale om menneskets status som ”skapt i Guds bilde” også at vårt liv på grunnleggende måte blir bestemt og tydet i kraft av dette forholdet. I møte med Gud får livet forankring og form.
Adam og Eva finner sin frihet og identitet idet de fastholdes i troens og kjærlighetens relasjoner overfor Livgiveren og alt som lever ( 1 Mos 1-2 ).
Dette ur-bildet i Bibelens fortellinger legger altså bestemte føringer på vår forståelse av de grunnleggende relasjoner som livet utfolder seg innenfor. Dette får også følger når det gjelder den grunnleggende tydningen av seksualiteten. Når det heter at
» Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem …»(1 Mos 1), så gis det i og med denne bestemmelse også en fundamental anvisning for den seksuelle utfoldelse: I den personale relasjon mellom kvinne og mann skal seksualiteten uttrykke og formidle den livsutfoldelse, det fellesskap og den forplantning som Skaperens vilje sikter mot.
En kristen tydning av menneskets seksualitet kan ikke overse eller oppgi dette fundamentale orienteringspunkt. Samtidig bør det tilføyes at dette utgangspunkt alene ikke er tilstrekkelig med tanke på en forsvarlig kristen veiledning i kompliserte seksualetiske spørsmål knyttet til for eksempel homoerotisk driftsorientering og homofile partnerskap. Dette problemfeltet kan vi ikke går nærmere inn på her. Men det er viktig å markere at en troverdig og realitetsorientert veiledning må våge et åpent møte med kompleksiteten i menneskers livserfaring, og spørre etter hvilke valg som best ivaretar grunnleggende kristne verdier både med tanke på individets og fellesskapets liv.
( 3 ) Seksualitet og synd
I bibelsk gudstro er den treenige Gud ikke langt borte fra den verden han har skapt, men lidenskapelig nær. Abrahams , Isaks og Jakobs Gud er en jordvendt Gud, fylt av omsorg for alt som lever, og med særlig øye for fattige, nødlidende og utslåtte. Det er dette bildet av Gud som radikaliseres og åpenbares i inkarnasjonen. Jesus Kristus viser oss en Gud som ferdes langs våre veier og bryr seg om våre liv. Det er dette gudsbilde som danner basis for Bibelens tale om synd.
Når man diskuterer bruken av syndsbegrepet i forbindelse med seksualetiske spørsmål, understrekes det gjerne at synd er en teologisk kategori, og ikke en moralsk. Synd handler om at vårt forhold til Gud blir ødelagt (vantro). Man må derfor være varsom med å anvende synds-begrepet på alle mulig forhold mennesker imellom (moral). Da kan man lett komme til å forvrenge synds-begrepet i moraliserende retning, til skade både for teologien og moralen.
Det anliggende som denne tankegangen oftest målbærer, er både riktig og viktig. I bibelsk sammenheng tematiserer synden først og sist mitt forhold til Gud ( Jfr. Joh 16, 9 ). Hva da med mitt forhold til mine medmennesker ? Når vi skal svare på det, er vårt gudsbilde avgjørende. For hvis Gud er en jordvendt Gud, lidenskapelig nærværende midt iblandt oss, er det åpenbart forfeilet å plassere relasjonen til medmennesket «utenfor» det som angår mitt forhold til Gud. Relasjonen til Gud utfolder seg ikke i en avsondret åndelig sfære løsrevet fra livet i verden. Tvert imot impliserer alle mine relasjoner både til naturen og til medmennesker også en relasjon til Gud.
Med tanke på mellommenneskelig samliv generelt og seksualiteten spesielt, innebærer dette bl.a. at det ikke er mulig å berøre et annet menneskes kropp uten å røre ved det som hører Herren til – det Han vil verne og velsigne med liv. Dette anliggende oppfatter jeg som det bærende teologiske fundament ikke bare under det femte bud (om å slå ihjel), men også under det sjette bud ( om å drive hor). David kan ikke møte den krenkede Batsebas eller Urias ansikt uten å møte Gud. Derfor finnes det heller ingen annen vei videre enn den som forener gudserkjennelsen og selverkjennelsen i ett rop: Kyrie Eleison!
I dette perspektivet er det ikke bare berettiget, men også teologisk nødvendig å bruke syndsbegrepet i bestemmelsen av former for seksuell utfoldelse som bryter med Skaperens vilje. Det er dette som skjer i Det Nye testamentets formaninger.
Når vi viker tilbake for å gjøre det, henger det formodentlig mer sammen med et spiritualisert gudsbilde enn et genuint engasjement for å ivareta realiteten og alvoret i menneskets gudsforhold.
En annen sak er det så at den kirkelige veiledning nok i mange sammenhenger har bygd opp falske og ubegrunnede bånd mellom seksuelt begjær og syndig lyst. Det problem som ligger i dette løser man imidlertid ikke ved å slutte å se sammenhenger mellom sex og synd. Derimot aktualiserer det behovet for å forløse åpnere, mindre skyldbelagte og mer livsbejaende holdninger til sex .
( 4 ) Hvordan dyrke leken og lysten ?
Jeg begynte mine refleksjoner med å stille den kirkelige veiledning in casu seksualitet inn under en dobbelt bestemmelse: «å dyrke» og «å vokte». Vi har antydet at svært mye energi i den kirkelige veiledning går med på å vokte grensene, mens det kultiverende arbeide blir forsømt. Jeg vil avslutte med noen momenter til hva et slikt kultiveringsarbeide i denne sammenheng kan bety.
(a)Seksualitet og generasjonsarv : Ingen av oss lever for seg selv. Alle lever og overlever som del av større helheter i samfunnets og slektens liv. Også med tanke på seksualitetens vilkår er slike sammenhenger grunnleggende. «Generasjonsarven» uttrykt i fedres og mødres velgjerninger, unnlatelser og overgrep preger oss på dyptgående vis. Derfor må en etikk som vil verne om og dyrke seksualiteten alltid tydeliggjøre sammenhengen med en mer omfattende etikk for familieliv. Her vil jeg framheve følgende:
Vi må rette søkelyset mot og fornye innholdet i det gamle ord foreldre-kall. Det er på langt nær nok å gi klare og kloke råd om «grenser» når barna nærmer seg tenårene. Av langt mer vital betydning er kvaliteten i samlivet med barna fra de tidligste år. Det betyr altså at dyrkingsarbeidet i forhold til seksualiteten må ta generasjons-perspektivet på alvor og utfordre de voksnes hektiske travelhet : Å være foreldre som er tilstede og gir tid. Å være kroppslig og emosjonelt tilgjengelige personer. Å være tydelige som modeller . Å bidra til å synliggjøre en positiv, erotisk relasjon mellom ektefellene. Slike ting er fundamentale, og kan ikke erstattes av noe annet. Svikter det for mye her blir jorda skrinn i barnas liv, og det dyrkingsarbeide som venter i voksen alder blir vanskeliggjort.
(b) Seksualitet og «språk : Mange innsiktsfulle analytikere har påpekt at den seksuelle frigjøring på 1960-70-tallet fikk en uheldig, kanskje skjebnesvanger bieffekt: Den sterke fokusering på «opplysning» i form av seksualanatomi, samleie-stillinger, orgasmetyper etc. underminerte den fundamentale sammenheng mellom seksualitet og personalitet eller mellom erotikk og kjærlighet (jfr. E.Fromm; R.May; S. Mehren; Nina K. Monsen m.fl.) Man tilbød en seksuell utfoldelse frigjort fra det personlige møte. Spørsmålet etter den personlige hengivelse måtte vike for opptatthet av seksual-teknikk og kjønnsorganenes funksjonelle effektivitet.
En del av dette opplysningsarbeid var nok velbegrunnet. Men den dominerende holdningen til sex gjenspeilet seg selvsagt i den språkform som seksualiteten ble omtalt i. Metaforer med kultiverende kraft , symboler og bilder som kan gi hjelp til å integrere seksualiteten i personlighetens utvikling og vekst, ble få og fattige.
«Kjærlighetsbrevet» må vike som språkform, og vi ble i stedet tilbudt den presise og fordomsfrie «bruksanvisning».
Dette lider vi under ennå. For den menneskelige seksualitet kan ikke modnes og utvikles i rammen av «bruksanvisninger» – om de ellers er aldri så gode og nødvendige. Den trenger noe annet og mye mer. Og her dukker altså spørsmålet opp om hva den kirkelige undervisning kan bidra med i en slik sammenheng.
Er det slik at også vår veiledning langt på vei er skrevet inn i «bruksanvisningens» språkform – bare ikke den seksual-tekniske, men den seksual-etiske ? I alle fall må vi etter mitt skjønn ta på alvor at de prinsipielle bestemmelser av seksualiteten som «skapelse» ikke er tilstrekkelig. Slike «formålsparagrafer» gir lite konkret veiledning så lenge de står alene, eventuelt omgitt av et grensesettende regelverk. Det hjelper lite å høre om seksualiteten som gudvillet og velsignet liv, hvis jeg overlates til meg selv og kulturens dominerende føringer i arbeidet med å integrere seksualiteten i personlighetens modning og vekst ? Så langt jeg kan se, har både forkynnelsen og den etiske refleksjon et langt stykke vei igjen å gå før vår faktiske og konkrete veiledning kommer på høyde med våre «prinsipielle bestemmelser».
En slik vei må bygges av ulike typer materiale. Som antydet foran, tror jeg vesentlig materiale må framskaffes gjennom å lete opp nye stier i språket. Vi mangler langt på vei et saksvarende språk for formidling av det som kanskje kunne kalles seksualitetens fenomenologi i teologisk perspektiv. Den språkform vi anvender er uten metaforisk kraft. Derfor er den heller ikke skapende, men truer med å legge saken død. Veiledningen åpner ikke for en meningsgivende dialog mellom norm og opplevelser, mellom idealitet og realitet. Den tilbyr ikke et språkunivers som har kraft til å tyde og normere egne erfaringer, og som gir motivasjon til å gå inn i et forpliktende og lystfylt kultiveringsarbeid. Vi dresseres kanskje til en form for utvortes lydighet, men får ikke hjelp til en (selv-) innsikt som kan bidra til å modne seksualiteten i rammen av personlighetens helhet. Derfor blir antakjelig også mye av vår veiledning mager kost – steiner for brød – nokså irrelevant og fort temmelig kjedelig.
Hva så ? I og for seg er utfordringen i denne sammenhengen ikke så vanskelig å formulere. Slik jeg ser det, er de sentrale stikkordene språk, fellesskap og spiritualitet. Vi trenger et meningsgivende, erfaringsnært språk med metaforisk kraft. Ettersom språket grunnleggende sett er sosialt forankret, kan et meningsfullt språk for vår seksualitet bare utvikles i rammen av fellesskap der mennesker åpner seg mot hverandre i tillit. Og siden det her dreier seg om et språk bestemt av troen på den treenige Gud, må dette fellesskapet forankres i en kristen spiritualitet som hele tiden søker Gud. Bare slik kan Bibelens normerende bilder relateres til den sosiale, kulturelle og kroppslig-emosjonelle kontekst som utgjør vår egen konkrete virkelighet.
Så lenge slike prosesser ikke finner sted og det meningsgivende språket mangler, truer de prinsipielle bestemmelsene med å forvandles til metafysiske abstrakter uten veiledende kraft . Da blir seksualiteten latt i stikken, hvilket i praksis betyr at den blir overlatt til de sterke, påtrengende og ofte forføreriske bildene i en kultur som dyrker den seksuelle lyst, men er i villrede om seksualitetens dypere mening.
Spørsmålet er altså: Hvem kan skrive Salomos Høysang for 1990-årenes norske virkelighet ? Hvordan kan vi utvikle et språk som gir innsikt i seksualitetens skapende og destruktive krefter – et språk som taler sannferdig om skjønnheten og lysten uten å tildekke perversjonene og avgrunnen ? Handler det kanskje bl.a. om å gjenreise de fundamentale tabuene slik at seksualiteten kan reddes fra å gå under i kjedsomhet eller perverteres i vold ? Her venter viktige oppgaver for kirkelig veiledning. I utpreget grad kaller de på samarbeide over tradisjonelle faggrenser. For teologiens del vil jeg bare antyde en sak i denne sammenheng: Mon tro om ikke et viktig fruktbart skritt ville være å arbeide framover mot en form for sanselighetens teologi – en teologi for kroppen og berøringen, for huden, rytmene og sansene. For en teologiske tradisjon som taler i høytidsstemte vendinger om skapelsen og inkarnasjonen , skulle ikke det være et urimelig prosjekt.
V.Epilog
Seksualiteten kan bare bevares som et genuint menneskelig prosjekt når den dyrkes og voktes samtidig. Å dyrke seksualiteten er ikke å gi etter for en seksualfiksert kulturs prioriteringer, men å ta på alvor det forvalteransvar Gud har gitt mennesket. Når jorddyrkerens og grensevaktens gjerninger forenes i det samme åndedrett, kan seksualiteten integreres i personens modning og vekst. Å fastholde og utvikle troskap i personenes forpliktelse overfor egen livsverden, må være målet. Det personlig-intime, det generasjonelle og det samfunnsmessige må holdes sammen i kamp mot det diabolske som vil rive denne livsveven istykker. Eller sagt med en parafrasering av kloke ord fra filosofen Nina Karin Monsen:
Jo sterkere individet insisterer på sin egenvalgte selvstendighet, jo dypere rammes solidariteten med fellesskapet. Jo høyere sjelen heves til værs, desto lavere kan kroppen synke. Jo mer intellektet hevder sin suverenitet, jo større kan faren bli for at kroppen velger sine egne veier. Først i foreningen av sanselighet og kjærlighet blir kroppen ånd.
Hvordan skal man formidle kristne verdier omkring seksualitet til kristne ungdommer?