YES kunne skilte med en, for min del, avgjørende ting. Fotball med de GODE gutta. Jeg dro dit, i begynnelsen, nesten utelukkende for å spille fotball med det som for min del var vandrende legender. Møtene som var på begynnelsen av kvelden ble bare et spørsmål å holde ut før sambaen og sålefintene ble hentet frem i hallen. En byttehandel i begynnelsen, så mye mer etterhvert.

YES arbeidet gjorde kristne til mennesker for min del. I noen tilfeller til og med forbilder, det var vanskelig å svelge for en som så for seg en kristne som folk med grått hår, vaffeljern og telefonkatalogstørrelse på bønnelisten. At de ble mennesker gjorde Jesus aktuell for meg. Her og nå. Det var i YES jeg fikk møte kristendommen, ikke som fenomen, men som noe folk levde med i sitt daglige liv. Sjokkerende!

Jeg husker fortsatt noe av talene som ble holdt av lederne der, kanskje fordi det var den første smaken jeg fikk av troen. Men kanskje like mye fordi det var i en så definerende periode hvor man tar stilling til så mange ting i livet. Ingen tvil om at jeg kom for fotballen, men når jeg dro derfra så var det kanskje talen som satt best igjen. Jeg kan si at hvis det var en direkte konsekvens av det som jeg opplevde i Ekeberghallen at jeg ble kristen senere. Fotballevangelisering? 😛

Det hører med til historien at etter at jeg ble kristen så jobbet jeg en del med YES arbeidet en stund. Det ga jo en del innsikt i hvor mye arbeid som faktisk ligger bak. Det gjorde nok at jeg i ettertid setter mer pris på alt som var gjort.

Jeg heter Ingrid Øygard og fyller 20 år den 7.desember.

Nå går jeg første året på profesjonsstudiet/prestestudiet på det Teologiske Menighetsfakult i Oslo.

Da jeg va yngre var jeg mye med i kristent ungdomsarbeid. Jeg sang i et kristent ungdomskor, Petrus, hjemme på Sunnmøre. Jeg var formann i koret i 1 år da jeg gikk i 10.klasse.
I forbindelse med Petrusøvingene, var det også åpent bedehus, populært kalt «Kroa» utover kvelden. Dette foregikk på fredagskveldene og det var åpent for alle som ville komme. Det var fra tid til annen litt andakter der, men mest av alt var det en plass for ungdom å «henge» i trygge rammer i stedet for å dra på fest, f.eks.
Jeg har også vært med en del som leder på barneleirer i regi av NMS U på Kjeldsund.

Å være med i kristent ungdomsarbeid har betydd utrolig mye for meg og min tro. Jeg har opplevd å bli utfordret og oppbygd. Å være med i ungdomskor gjorde at jeg fikk drive med sang og musikk, en av mine største hobbyer, samtidig som jeg fikk en dose åndelig påfyll. Ettersom jeg også var formann i koret etterhvert, gjorde dette at jeg ble utfordret både på mitt åndelige plan, organisatorisk og på struktur. Å være leder på leir har også utfordret meg, samtidig som det har hjulpet meg på veien.

Det å bli utfordret i trygge rammer tror jeg er viktig. Å få et fellesskap med andre på din egen alder som tror på det samme, tror jeg er veldig viktig. Et slikt fellesskap kan også være med på å ta vare på de som kanskje sliter litt med troen (det gjør vi vel alle iblant…).

Jeg kommer fra en kristen familie og det har selvfølgelig preget min oppvekt og mine holdninger, men jeg tror at uten at jeg hadde tatt del i noe kristent arbeid oppgjennom, hadde jeg ikke utviklet meg på den måten jeg har gjort. Verken på det åndelige plan eller ellers i livet.

Troen gjør meg sikrere på meg selv, for jeg vet det er noen større enn meg selv som heier meg frem – det har mitt engasjement og deltakelse i kristent ungdomsarbeid lært meg:) Jeg har også lært meg å ta ansvar og være en leder. Janteloven finnes ikke (burde vertfall ikke finnes) i slike fellesskap, og dermed får ungdommer blomstre med sine egenskaper, gaver og ferdigheter med en heiende stemme bak seg i stedet for en nedtrykkende stemme som man ofte får i dagens samfunn.