Kirken lønner 17 studentprester i Norge. To av dem holder til i første etasje på den største kantina på Universitetet i Oslo. På murveggen utenfor henger det et kors. Innenfor døra henger det mange. Studentprest Inger Anne Naterstad (49) skisserer opp
en grovtegning av hva jobben går ut på:
– Å sitte her og ta i mot det som kommer.
Sammen med Ivar Bu Larssen (32) har hun åpen dør for studenter alle hverdager i normal arbeidstid. I tillegg har de ansvar for Jakobmessen i Kulturkirken Jakob og gudstjenester i kapellet på Universitetet og i Slottskapellet.
Men før vi går videre vil de gjerne rydde unna en vanlig misforståelse om studentprester:
– Vi forsøker ikke å danne en studentmenighet som skal være et alternativ til organisasjoner som Studentforbundet, Laget og andre kirkelige trosfellesskap. Studentene klarer å organisere seg selv, sier Naterstad.
Hun forklarer at studentprestene er Kirkens svar på at noen mennesker midlertidig befinner seg utenfor «geografikirken» – altså den lokale menigheten. Gudstjenestene som studentprestene står for er ikke et forsøk på å erstatte denne.
– Det er for å serve folk som har sin tjeneste i kristne studentorganisasjoner. Her kan de bare komme og slippe å ta ansvar for noe, sier Naterstad.
Ikke klare råd
Samtaler med enkeltpersoner er den viktigste aktiviteten som foregår i de to rommene på hjørnekontoret. Samtalene handler i stor grad om det å begynne å ta egne valg. Det handler om alt fra abort, kjærestesnakk og seksualitet til hvordan vitenskapelige
metoder og ny kunnskap utfordrer troen.
– Jeg blir fortsatt, etter 20 år, forundret over hva som dukker opp, sier Naterstad.
– Identitet er overskriften her. Det handler om hvem man vil være i voksen alder, sier Larssen.
Studentprestene understreker at de ikke sitter på noen fasit på hvordan livet skal leves. De som kommer for å få klare råd om hva de bør gjøre, blir skuffet.
– Når folk spør om råd, blir jeg mest opptatt av hvorfor de spør meg, sier Naterstad.
– Noen kommer til oss for å få konkrete råd, og dermed slippe å ta ansvar for egne valg. Jeg tenker at det blir helt feil hvis vi skal fortelle folk hvordan de skal leve. Vi vil heller gi mennesker mot til å gjøre egne valg, og hjelp til å reflektere rundt verdier
og tro. På den måten kan de bli trygge på hvor de står, og ta valg ut fra det. Jeg tror mye av Jesu prosjekt gikk ut på å myndiggjøre mennesker, sier Larssen.
– Hva er det som skiller dere fra studentpsykologene?
– Vi har ulik kompetanse i bunn. Dessuten stiller vi ingen diagnose og driver ikke terapi. Men folk vet hvor de går når de kommer hit. Noen kommer fordi de bare trenger noen å snakke med, men de fleste kommer fordi troen finnes her. Vi
samarbeider med helsetjenesten. Det er en del som trenger hjelp som vi ikke kan tilby, sier Naterstad.
Vant til mestringsfølelse
– Hva er det vanskeligste med å være studentprest?
– Å snakke med folk som har dårlige erfaringer med psykiatrien og har mye aggresjon og sinne er noe av det vanskeligste jeg gjør. Det er en spenning mellom å møte en person som trenger hjelp som vi ikke kan gi, og å møte ham eller henne som hele
mennesker, sier Larssen.
Naterstad peker på at selv om studentene ved Universitetet i Oslo har svært forskjellige bakgrunner og meninger, har de én ting til felles: De er flinke, har relativt gode karakterer og er vant til å mestre skolen. Det har betydning for hvordan prestene
møter dem.
– Det er et høyt refleksjonsnivå. Samtidig er mange slitne på grunn av eget og andres mestringspress. Det er nytt og vanskelig å bli målt opp mot de flinke fra andre stederi landet, og en tredjedel stryker en eller annen gang. Det er spesielt å sitte her i mai og
ta imot folk som må ha en prat før de kan ringe hjem og si i fra at de strøk.
Studentprestene er kanskje de kirkelige representantene som kommer tettest på unge voksne mellom 18 og 30 år – en aldersgruppe som er sterkt etterspurt i kirken. Deres erfaring er at man må være bevisst på hvem man snakker med.
– Det å tro at man kan forkynne det samme budskapet til folk fra søndagsskolen til eldresenteret er en illusjon. En ensidig satsning på barnetroen har ført til en idyllisering og romantisering som har vært usunn for kirken. 18-30-åringer kommer
kanskje i bryllup og begravelser, men det store flertallet opplever ikke at det er relevant å gå der oftere, sier Larssen.
Han mener også å ha opplevd en endring i hva slags tilhørighet studentene har til kristent arbeid. Det har gått fra å være en organisasjonskultur til å bli en festivalkultur.
– Korsvei, KRIK og Skjærgårds har kjempeoppslutning på sine festivaler. Jeg tror det henger sammen med en individualisering i samfunnet og i kirken. Man har sin tro som man pusler med på privatbasis og av og til samles man til en happening der man får
bekreftet en relasjon. Det er viktig å anerkjenne dette, men jeg tenker også at det er et ideal å ha et sted å høre til, sier Larssen.
Nytt religiøst landskap
Det religiøse landskapet i Norge har endret seg stort de siste tjue årene. Naterstad har vært studentprest like lenge. Har hennes rolle endret seg i takt med dette?
– Jeg er opptatt av enkeltmennesker, og det å ta i mot dem som banker på døra har ikke forandret seg. Men studentene er mer forskjellige enn før. Det var for eksempel ikke muslimer eller andre troende som banket på døra for tjue år siden.
Samtidig har det skjedd en endring i kunnskapen blant studentene.
– Den generasjonen som kommer hit nå kjenner bedre til det religiøse mangfoldet. De har en kompetanse fra KRL/RLE som vi som jobber for eller med dem har. Ofte har de gått i klasse med mennesker med mange ulike livssyn. Vi skal hilse den
kompetansen velkommen, sier Naterstad.
Studentprestene roser Universitetet i Oslo for å legge vekt på at tro og livssyn skal ha en like naturlig plass som treningsstudioer, mat og barnehage. Hver måned arrangerer studentprestene en dialoglunsj. Studenter fra alle trosretninger blir invitert til å snakke om hvordan de opplever det å være troende student.
– Det er studentene som står for pratingen. Vi låser opp døra og kjøper mat, sier Larssen.