Skrevet av Aksel Hellesvik

Innledning

Jeg har opp igjennom tenårene vært leder på en del ungdoms- og konfirmantleirer. Spesielt på konfirmantleirene har jeg bitt meg merke i at når ungdommer som har liten eller ingen erfaring med kristen tro, hører en kjærlighetssang til Gud, en lovsang, spør de musikerne eller lederne om hva sangen heter, og spør om de kan synge den igjen.

Når ungdommene kommer hjem fra leiren søker de opp sangene på Spotify, YouTube, iTunes eller andre steder på internett, laster sangene inn på MP3-spilleren sin, hører på sangene, lærer seg teksten, og fortsetter å synge på den.

Etter å ha opplevd dette gjentatte ganger kommer spørsmålene fortløpende: Hva er det med sangen som gjør at de vil synge på den? Hva gjør at de liker en sang som handler om Gud? Er den kun fengende, eller ligger det noen dypere grunn bak? Har Gud påvirket prosessen på noe vis? Hvilket gudsbilde formidler sangen og hvilke inntrykk av Gud sitter ungdommene igjen med, etter å ha hørt på sangene en stund? Vekker sanger med et kristent innhold andre følelser enn ”verdslige” sanger? På hvilken måte snakker musikk til følelsene våre? Hvorfor er det noen sanger som slår bedre an enn andre, og hvilke faktorer spiller i så fall inn?

Ut i fra disse spørsmålene kom jeg fram til følgende problemstilling: ”Hvordan erfares lovsang av ungdom med liten erfaring av kristen tro, og hvilke(t) gudsbilde(r) blir formidlet gjennom lovsangen?”

Definisjon av lovsang og sekulær popmusikk

Disse to sentrale begrepene vil jeg forklare allerede her i artikkelen. Med lovsang refererer jeg først og fremst til den kristne populærmusikken, som også kan omtales som en lovprisningsform som er ikledd pop- og rock-sjangeren. Jeg vil komme tilbake til lovsang senere i artikkelen.

Med sekulær populærmusikk (popmusikk) mener jeg vestlig populærmusikk som en kan høre på for eksempel ungdomsavdelingene på radio, MTV, The Voice, eller andre steder hvor slik musikk spilles. Informantene mine kommer til å snakke om “vanlig musikk”.

Teori og historie

USA, UK og NORGE

Lovsangsformen slik som vi kjenner den i dag stammer fra USA og “The Jesus Movement”, som startet på 1960–70-tallet. Jesusbevegelsen koblet evangelisering med klesstil, oppførsel, musikk og verdier fra hippie-bevegelsen.[1] En viktig person i denne nye “Jesusmusikken” er musikeren Larry Norman, som av andre i bevegelsen ble kalt “poet laureate”.[2]

I 1971 reiste den britiske evangelisten Arthur Blessitt fra USA til England, og hjalp Jesusbevegelsen i gang i Storbritannia. I september samme året ble det arrangert “The Festival of Light”, et initiativ av den britiske misjonæren Peter Hill.

I Norge begynte presten og salmeforfatteren Olaf Hillestad i 1963 med rytmegudstjenester i Bergen. Dette ble sett på som startskuddet for den norske moderne kristne musikkdebatten.[3]  På 1970-tallet kom den norske lovsangslederen Jan Honningdal i kontakt med den amerikanske Jesusbevegelsen. Etter å ha fullført en disippeltreningsskole,[4] begynte Honningdal sitt arbeid som lovsangsleder i denne moderne kristne musikkstilen.[5]

De siste 10-15 årene har den australske menigheten Hillsong vært den største inspirasjonskilden til den moderne lovsangsstilen. I Norge har Stavanger-menigheten IMI-kirken, Impuls, og Filadelfia Oslos ungdomsarbeid, Ungfila, opprettholdt denne lovsangsstilen, og det kommer stadig nye menigheter og festivaler med egne lovsangsplater.

Hva er lovsang?

Å gi en fasit-definisjon på lovsang er ikke lett, fordi det finnes så mange forskjellige tilnærminger. Det er derimot en generell enighet om hvilke elementer lovsang skal inneholde. Lovsang har noe med sang og musikk å gjøre, men går mye ”dypere” en sekulær popmusikk.[6] Lovsang er ofte enkle nyskrevede tekster som ærer og priser Gud.[7] I følge professor i musikk ved Høyskolen i Agder, Per Kjetil Farstad, så er ikke lovsang primært en sang- og musikkstil, men en livsstil. Dette begrunner han med at når du legger til tilbedelsesaspektet ved lovsangen så er det for kristne ikke kun enkelthandlinger, men en livsstil som skal prege hele livet.[8]Jan Honningdal er enig med Farstad når han på lovsang.no skriver at lovsang er vår respons tilbake til Gud.[9]

Prest i Det Evangeliske Lutherske Kirkesamfunn(DELK), Jan Bygstad, skriver i en kronikk fra Magasinet Dagen fra 2003 at lovsangen kombinerer en sterk grad av sentimentalitet og rytmisk kraft. Han mener at sentimentaliteten spiller på følelsene og gir oss et bilde av at musikken er noe billig i forhold til de “gamle” salmene som innholdsmessig er av høy kvalitet. Musikken snakker også til oss utover teksten. Bygstad skriver at det rytmiske ved musikken snakker til kroppen. Han problematiserer at en gjerne får lyst til å danse eller hoppe til sangenes trommebeat,[10] heller enn å synge sanger til Gud.

Kommunikasjon, metode og struktur

Musikalsk Hermeneutikk

Hermeneutikk betyr læren om fortolkning. Hermann Kretzchmar, en musikkviter fra Tyskland, sier at den musikalske hermeneutikken handler om at når vi hører på musikk er det ikke bare hørselen vår som er i funksjon, men hele vår personlighet tar del i denne prosessen, psykisk og fysisk.[11] Han mener derfor at det er en illusjon å tro på et åndsinnhold som går ut over det rent menneskeskapte ved musikken.

Musikkforsker ved Universitetet i Oslo, Finn Benestad, skriver at oppfatningen av et kunstverk ikke alltid er av en autonom karakter, men viser hen til noe utenfor seg selv, som regel av åndelig art.[12] Om musikk sett som en kunstform, og om musikk som noe som kommuniserer, skriver Kretzchmar at musikkens hovedvekt ligger i dens semantiske uttrykkskraft. Semantikk i språkvitenskapens forstand betyr læren om språkets innholdsside eller betydning.[13] Musikkens semantiske uttrykkskraft refererer derfor til at musikk inneholder både ord, toner og rytmer:

Musikk er mer selvstendig og utydelig, men på grunn av sin egenart fortsetter den der ordet stopper opp.[14]

For å operasjonalisere den musikalske hermeneutikken ytterligere, velger jeg å bruke Vygotskys modell om den formidlede virkelighet.

Den formidlede virkelighet

Lev Vygotsky var en russisk psykolog, og han var stor innenfor utviklingspsykologi og pedagogikk. Han, sammen med noen kolleger, lanserte en modell som han kalte the model of artifact-mediated and object-oriented action, modellen for artefakt-mediert og objekt-orientert handling.[15] Dette er en trekantet modell med hjørnene (1) subjekt, (2) objekt, og (3) den medierte artefakten.

Modellens subjekt vil i generell forstand være mennesket. I mitt tilfelle, og når jeg refererer til subjektet, vil jeg snakke om de ungdommene jeg har intervjuet, ungdom med liten erfaring til kristen tro. Mennesker reagerer ikke direkte i forhold til omgivelsene, objektet, men vi tolker det vi ser gjennom en artefakt. En artefakt er noe skapt av mennesker; en ting.[16] Min artefakt er lovsang, og jeg vil finne ut på hvilken måte lovsang medierer erfaring og gudsbilde. Mediere betyr igjennom.

Mine valg av metode og informanter

I spørsmålet om kvantitativ eller kvalitativ metode har jeg valgt å benytte meg av den kvalitative. Dette, mest av alt fordi det er lenge siden jeg selv var en ungdom i den situasjonen som problemstillingen min sikter til: ungdom med lite erfaring med kristen tro. Slikt sett er det stor forskjell mellom mitt prosjekts mål, å vite hva dagens ungdom tenker om lovsang, og min egen teori, erfaring.

I følge samfunnsforskeren Michael Argyris gir også en kvalitativ undersøkelse et mer sjenerøst menneskebilde enn den kvantitative.[17] Ved å velge kvalitativ undersøkelse får jeg altså muligheten til å stille dypereliggende spørsmål, og jeg får muligheten til å stille oppfølgingsspørsmål. Ulempen ved den kvalitative metoden for mitt vedkommende, er at jeg kun får spurt noen få ungdommer fra et veldig avgrenset område. Om jeg skulle måle en trend i Norge hadde ikke mine informanter vært representativt for resultatet. Jeg er også bevisst på at når jeg arbeider med stoffet og analyserer, så er det jeg, en ungdomsarbeider som er interessert i lovsang, som tolker det.

Mine informanter er midiledere fra min UKT-praksis-menighet. Å være midileder vil si at det er to år siden de selv var konfirmanter. Jeg valgte to informanter dels pga. lengde og dels fordi jeg ikke hadde tilgang til flere på det tidspunktet. Informantene er begge jenter, 16 år fra Oslo vest. Fra før viste jeg at den første jeg intervjuet, Lisa, ikke var kristen fra før. Hun valgte den kristelige konfirmasjonen på grunn av at fristen for den borgerlige hadde gått ut. Den andre informanten, Sofie på den andre siden var kristen fra før. Navnene jeg oppgir selvfølgelig ikke deres egentlige navn.

Det medierte gudsbildet

Tekst

Som nevnt er Bygstad kritisk til den nye sangen når han skriver at de nye lovsangene er preget av en enkelhet og en sentimentalitet.[18] Han sier at temaer som for eksempel seier og fremgang, Guds rike og Kristi kongedømme, kjærlighet, glede og tilbedelse har fått for mye plass i de populære lovsangene. Da jeg spurte informantene mine om hva som ligger til grunn for at de skal like en sang, så svarte Sofie at “det er mye forskjellig som får meg til å like en sang, men hovedgrunnene er lyrikken og melodien, og om sangen påvirker meg på en måte”. Lisa er også opptatt av sangens lyrikk. Hun liker at den er meningsbærende, mer enn “Se så fin jeg er!” eller “Se så dyre drinker jeg drikker!”.

Bygstad poengterer og problematiserer også at hvem som helst kan skrive en lovsang. I forhold til Den Norske Salmebok og Sangbok for Den norske Kirke, sier han, så er det en prøveprosess som avgjør om sanger får innpass. Da jeg spurte informantene om forskjellen mellom salmer og lovsang, svarte Sofie at “salmer er jo sanger fra Bibelen, er det ikke? Lovsanger er jo på en måte sanger som er sunget av vanlige mennesker. Det blir jo litt forskjellig, men det er jo fortsatt musikk.”

Siden informantene forteller meg at de er opptatt av sangens tekst, så spurte jeg om hvis de skulle skrive en sang til Gud, hva hadde den sangen handlet om? Lisa svarer her at “når ting er vanskelig så er det en å snu seg til. Gud skal være en inspirasjon til å gjøre gode ting. Ærlige og riktige ting.”

Sofie sier at hun ville skrevet om hva hun føler overfor Gud: “Hvor takknemlig jeg er. Jeg føler at det er veldig mange som er takknemlig, men at det blir også veldig lett glemt. Jeg tror at, ja, jeg ville nok skrevet om takknemlighet, fordi jeg er takknemlig til Gud. Jeg er egentlig takknemlig for mange ting.”

Moralistisk terapeutisk deisme

Da jeg spurte informantene om å beskrive hvem Gud er så svarte Sofie dette: ”Jeg vil beskrive [Gud] som sikkert de fleste ville ha sagt, som en hjelpende hånd. Det er en du kan snakke med uansett hva du har gjort og han vil fortsatt godta deg fordi han er så glad i deg. Og hvis du tror på han så vil han tro på deg, og han er alltid der og vil hjelpe deg gjennom tunge tider eller gode tider.”

Dette er slående likt resultatet av en undersøkelse utført av Christian Smith, professor i Sosiologi ved Universitetet i Notre Dame. Undersøkelsen han gjennomførte handlet om religion og tro blant amerikansk ungdom. Resultatet Smith fant er kontroversielt og blir sammenfattet med betegnelsen “Moralistic Therapeutic Deism” (MTD). Smith beskriver MTD på følgende måte:

”This religion (…) consists of a God who created and orders the world, watching over human life on earth. This God wants people to be good, nice, and fair to each other, but does not need to be particularly involved in their lives, except when he is needed to resolve a problem. Being happy and feeling good about oneself is the central goal in life. When they die, good people will go to heaven.” [19]

Hva både Smiths informanter og Sofie mener her er altså at så lenge du opptrer moralsk, at du er snill mot de du møter, din neste, så kommer du til himmelen. En av Smiths informanter sammenfatter MTD på følgende måte: “Just don’t be an asshole, that’s all”.

Ovenfor er Farstad tydelig på at lovsang ikke primært er en sang- og musikkstil, men en livsstil. Dette kommer ikke til uttrykk i MTD. At Sofie sier at lovsang medierer tro kommer heller ikke til uttrykk, men hun sier følgende: ”Det er for meg en type musikk, og siden jeg er kristen, er det jo like betydningsfullt som andre sanger”. Lisa sier at hun ”liker å høre på dem.”

Å tilbe noen er en måte å uttrykke tro, derfor spurte jeg informantene om hva det vil si å tilbe noen. Er det å tilbe Gud det samme som å tilbe for eksempel penger, kropp, trening, eller noe annet? Sofie svarer at “jeg vil tro at å tilbe noen er å se opp til en person. Man legger på en måte alt i deres hender eller dens hender. (…) Det er ikke akkurat som å tilbe noen som i å bøye seg ned for dem, men på en måte bare å stole på den personen.” Om det er det samme å tilbe Gud som å tilbe materielle ting svarer hun at “Gud er på en måte så mye mer, han er i alle og i alt fordi han har skapt alle og alt, så jeg tror at å tilbe han (eller henne, hehe) så tilber du de tingene du er glad i og.”

Lisa tror det å tilbe noe betyr “at du faktisk bruker en del av din oppmerksomhet og ditt liv til å ofre litt av det til den eller det du tilber.” Om det er forskjell på Gud og de materielle tingene sier Lisa at “jeg tror det kan se veldig likt ut og jeg tror det kan gjøres litt likt, men jeg tror ikke det er det samme.” Hun utdyper det med å si at hun “føler det er mye verre å tilbe for eksempel penger. Det er en litt mer selfish måte å tilbe noe.”

De medierte erfaringene

Følelse

Ifølge filosof, komponist og forfatter Leonard B. Meyer, kommuniserer musikk med følelsene våre på noen forskjellige måter. Dette har også komponister, tidligere, demonstrert ved å legge inn musikalske uttrykk i musikken, noe lyttere senere har påpekt konkret.[20] Tilhørernes respons er Meyers første punkt. De la merke til musikalske elementer som har vært konstante, for eksempel endring i tempo, dynamikk, instrumentering og lyrikk.

Under sitt andre punkt skiller Meyer mellom oppførsel og psykisk respons. På oppførsel-delen mener han at responsen enten kan vises i synlige endringer i atferd, eller at de ikke vises i det hele tatt.[21] At kroppen reagerer med at for eksempel pulsen, åndedrett og blodtrykket øker, sier han at henger sammen med den psykiske responsen.[22]

Lisa påpeker at lovsangen ”snakker til følelsene slik som lyd og musikk gjør.” Dette er kanskje ikke så rart siden lovsang i og for seg også er musikk.

Mer konkret på lovsang sier Stig Øyvind Blystad, lovsangsartist og teologistudent, at spesielle stemninger skapes når vi lovsynger. Disse stemningene kan minne om den samme stemningen som skapes på for eksempel en fotballkamp hvor fansen synger de samme sangene.[23] Interessant er det at Lisa fortsetter å si at ”[Lovsang] snakker mer om Gud, men det blir jo hvilke tanker det setter deg, og ikke hvilke følelser nødvendigvis. Det kan jo få deg til å føle deg glad eller elsket, eller trist.” Hun skiller altså mellom tanker og følelser. Når Gud snakker med oss så snakker han ikke til følelsene våre, men til tankene. Disse tankene medierer altså en følelse av glede, å være elsket, eller tristhet. Farstad snakker også om glede som en tilstand, og at gleden kommer innenfra. Han begrunner dette bibelsk: “Åndens frukt er kjærlighet, glede og fred…”. [24] Det Sofie kjenner på er i følge Farstad altså en frukt av Guds Ånd. [25]

Glede

At lovsang for mine informanter medierer glede er det ingen tvil om. Sofie sier følgende: Lovsangene “viser meg hvor mye [Gud] virkelig er glad i meg. Det gjør meg glad!”. Som Sofie er inne på så vektlegger også Farstad at lovsangen er et uttrykk for glede.[26] Han utdyper dette ved å si at å glede seg i Herren er ikke en følelsessak, men en viljessak. Du skal ikke bare glede deg når du føler for det, men det å glede seg er en tilstand, en livsstil.

Utdypende om lovsang og glede sier Sofie dette: ”Jeg opplever at det er en annen måte for Gud å snakke til deg. Det er gjennom andre mennesker, at mennesker snakker for Gud, for Gud kan ikke snakke direkte med deg. [Gjennom lovsang] forteller andre mennesker deg at det er dette Gud tenker om deg. (…) De fleste lovsanger gjør meg egentlig glad fordi de handler om Guds kjærlighet for alle mennesker. Det er en veldig gledelig følelse fordi når du på en måte har ganske deppa tider, eller du er litt lei deg så vet du vi alle fall at Gud er der for deg og han elsker deg mer enn noen andre elsker deg.” Det er veldig interessant at hun mener at Gud ikke kan snakke direkte til deg. Forfatterne til Bibelens evangelier er tydelige på at i evangeliet om Jesus vil Gud bruke tid med oss og kommunisere med oss. Jan Honningdal understreker dette ytterligere ved å omtale lovsang som toveiskommunikasjon.[27]

Avslutning

Jeg har i denne artikkelen fokusert på hvordan lovsang erfares av ungdom med liten erfaring med kristen tro, og hvilke gudsbilde(r) lovsangen formidler, og jeg har brukt Lev Vygotskys modell om den formidlede virkelighet for å finne hva lovsang egentlig medierer. Mine informanter er to 16 år gamle jenter fra Oslo Vest. Sofie hadde erfaring med kristen tro før konfirmantundervisningen startet, og Lisa hadde ikke det.

Lovsang er for informantene noe troverdig og ekte, og de skal handle om Gud. Det er artistenes arena hvor de kan fortelle hva de selv føler om Gud. Den tydeligste følelsen som lovsang medierer for informantene, er glede. Andre ting lovsang medierer er følelsen av å være elsket, eller tristhet.

Begrepet om det moralistisk-terapeutiske gudsbildet er et resultat av en amerikansk undersøkelse, ledet av sosiologiprofessoren Christian Smith, og sier at så lenge du snill og grei så kommer du til himmelen. Informantenes syn på Gud er i tråd med dette. I deres gudsbilde er teksten viktig, og gudsbildet blir først og fremst styrt av hva de assosierer med teksten de hører. I andre rekke kommer hva vi ungdomsledere forteller om Gud. For informantene er Gud både en kraft, en hjelpende hånd, og en inspirasjonskilde, og det er hva de hører som skaper deres tro.

Når informantene legger så stort fokus på tekst, stiller dette også noen krav. Jan Bygstad er kritisk til denne nye typen lovsang, og begrunner det i at den har en enkelhet og sentimentalitet. Tekstene tar for han kun opp de overfladiske temaene uten å gå i dybden.

Litteraturliste

–      Benestad, Finn, 1993, Musikk og tanke (Oslo: Aschehoug)

–      Blystad, Stig-Øyvind O., 2009, Lovsang som sakrament? (Oslo; Menighetsfakultet)

–      Collins-Mayo, Sylvia & Dandelion, Pink (red), (2010) Religion and Youth (Farnham; Ashgate Publishing Limited)

–      Farstad, Per Kjetil, 2003, Tanker om musikk og menighet; (Ottestad; Prokla-Media)

–      Helgaas, Einar, 2004, Musikksyn i kristen-Noreg i Ungdom i Rørsle 2 (Trondheim; Tapir Akademisk Forlag)

–      Meyer, Leonard B., 1956, Emotions and Meanings in Music (United States of America; University of Chicago)

–      Repstad, Pål, 2007, Mellom nærhet og distanse (Oslo; Universitetsforlaget)

–      Skaar, Tove R., 2007, Inn i tilbedelsen (Oslo; Verbum Forlag)

–      Strandberg, Leif, 2009, Vygotskij i praksis (København; Akademisk Forlag)

–      Ward, Pete, 2005, Selling Worship (Cambridge; Paternoster Press)

Artikler og nettadresser

–      Bygstad, Jan, Den nye sangen, 29.03.11, http://www.josafat.no/Tema_i_fokus/2004/Kristen_sang/Bygstad_Jan_Den_nye_sangen_3_5_0104.htm

–      Honningdal, Jan, Hva er lovsang egentlig?, 31.03.11, http://lovsang.no/main/main2.php?cat=undervisning&id=5

–      Honningdal, Jan, Om lovsang, 14.04.11, http://honningdal.no/Om_lovsang.html

–      Simonsen, Hanne Gram, Semantikk – Språkvitenskap, 18.04.11,  http://www.snl.no/semantikk/språkvitenskap

–       Smidt, Kristian, Poet Laureate, 09.05.11, http://www.snl.no/Poet_Laureate

Fotnoter

Relaterte artikler

• Litteratur og teologi
• Anmeldelse av “Mens du er ung” av Jostein Ørum
• Kyrie eleison – den frigjørende erkjennelsen av feilbarlighet
• Presentasjoner fra UKT-konferansen
• Nordmenns bibelbruk