Skrevet av Gunnhild Grøvle
Denne teksten er en bearbeidelse av en oppgave som først ble levert som en semesteroppgave ved Luther Seminary, våren 2014. Oversatt til norsk for Ung Teologi med hjelp av Magnus H. Vesteraas.
I sin bok Hurting with God skriver Glenn Pemberton at vi alle lever på havet.[1] I Bibelen er vannet en metafor for kaos som blir brukt fra perm til perm, fra 1. Mosebok 1 til Johannes’ åpenbaring, og metaforen er tydelig til stede også i Salmenes bok (for eksempel Sal 88,7). Pemberton bruker metaforen for å benevne den allmennmenneskelige sannheten at før eller senere vil vi alle møte motgang og kaos i våre egne liv. I lys av dette undres han over hvorfor vi fortsetter å synge lovsanger i møtet med motgangen, og advarer om at klagesangen har mistet sin plass i vår tro og tilbedelse.[2] På bakgrunn av en studie om klagens plass i nåtidige protestantiske salmebøker, foretatt av T. Austin Holt IV, konkluderer han med at vi har erstattet klagen med sanger om tillit og takk.[3]
Hvorfor har det blitt slik? Er det vår måte å motsette oss verdens realiteter, og insistere på at Guds vilje skjer, på tross av våre utfordringer?[4] I boka The Message of the Psalms påstår Walter Brueggeman at dette fenomenet bærer større preg av benektelse enn protest. Det stammer ikke fra tro, men heller fra frykt for det han kaller «the disorientation of life». Han påstår at vi har sensurert vekk mørkets stemme på grunn av vårt ønske om å gå «fra styrke til styrke». Med dette, påstår Brueggeman, har vi ikke bare ignorert salmenes trosspråk; vi har konstruert et trosspråk som i lys av våre erfaringer forteller en løgn.[5]
Som alle andre, har også jeg opplevd noen bølger i mitt liv. Det vanskeligste møtet med vannet jeg har opplevd varte fra jeg var 17 til jeg var 22. Det som startet som en vanlig lungebetennelse ble etter hvert til en langvarig og ekstrem utmattelse. Jeg fikk diagnosen ME (også kjent som kronisk utmattelsessyndrom), og utmattelsen tok fra meg både fysisk energi og konsentrasjonsevne. Den fysiske utmattelsen bandt meg, noen ganger til en seng eller en stol, og selv på mitt beste måtte jeg veie hvert skritt med omhu. Ved tapet av konsentrasjonsevnen mistet jeg også en del av identiteten min: Jeg pleide å elske å lære – nå var det vanskelig å få ord og setninger til å passe sammen og gi mening. Vannet slo mot meg; trakk meg under.
I skrivende stund ligger imidlertid denne sykdomsperioden i fortiden. Temaet for denne artikkelen ble inspirert av et mer nylig, om enn lignende, møte med havet. Vårsemesteret 2014 dro jeg til Luther Seminary i St. Paul, Minnesota, som utvekslingsstudent. Allerede etter noen få uker fikk jeg det som først virket som en helt normal, men kraftig forkjølelse. Etter omtrent to uker var forkjølelsen erstattet med nye symptomer, skremmende like de jeg kjente så alt for godt fra min kamp med ME. Jeg var et helt atlanterhav hjemmefra, med en forvirrende reiseforsikring hvor hver legetime måtte godkjennes og dokumenteres, og jeg satt igjen med en lammende frykt for at de neste årene skulle tilbringes alene i et mørkt rom.
Gjennom denne sykdommen var Salmenes bok viktig for meg, og jeg lærte mye av salmistenes tro. Denne artikkelen er derfor et forsøk på å lese salmene ut fra min spesifikke situasjon og utfordring, og å dele mine erfaringer. Det er ikke noe forsøk på en universell eller strengt akademisk lesning, men en refleksjon som vokser ut fra min opplevelse her og nå. Calvin fant i salmene en «sjelens anatomi».[6] Salmene er alt for komplekse til å bli fanget av en enkel artikkel eller en enkelt bok. Om en uke eller måned vil jeg lese dem annerledes, og en annen tid og et annet sted ville fordret en helt annerledes artikkel.
Likevel er klagesang, slik vi finner det i salmene, et strukturert språk. Jeg har anvendt denne strukturen på denne artikkelen, slik at de resterende delene er strukturert rundt fem sentrale og vanlige elementer i bibelsk klage: Tiltale til Gud, klage, bønn, motivasjon og tillit til Gud (og tilbedelse).[7] Få av klagesalmene følger denne formelen eksakt, og jeg har derfor følt meg fri til å endre rekkefølgen mellom motivasjon og bønn.[8]
Tiltale
«Til deg, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke taus og vend deg ikke fra meg!» (Sal 28,1a)
Fortellingen som danner bakgrunn for denne artikkelen starter noen uker før mitt andre møte med utmattelsen, da jeg forberedte meg til vårsemesteret ved Luther Seminary, og leste Pemberton og Brueggemans fortolkninger av klagesalmene. Jeg følte meg truffet av argumentasjonen deres. Gjennom alle mine møter med vannet har jeg foretrukket å synge lovsanger fremfor å våge å klage. Nå ble jeg utfordret av salmistenes ærlige tro. I stedet for å dekke til sannheten våger salmenes forfattere å uttrykke hvordan virkeligheten virkelig er.[9] Og, viktigere, troen de vitner om tør inkludere alle livets aspekter i gudsforholdet deres. Salmistene vet at «everything must be brought to speech, and everything brought to speech must be addressed to God, who is the final reference for all of life.»[10] De lider med Gud, ikke uten ham.[11]
Inspirert av salmistenes tro, ønsket jeg å gjenvinne klagen som språk for å ha som en livline om jeg igjen skulle bli kastet på sjøen. Vår teologi blir påvirket av sangene vi synger, påstår Pemberton.[12] Med den tanken i bakhodet, tenkte jeg at kanskje nettopp øvelse var det som trengtes for å få tilbake klagen i mitt teologiske vokabular. Jeg begynte å be salmene daglig, og håpet at nettopp det å be salmene kunne lære meg å be.[13] Jeg har selvsagt bedt salmene før – jeg har alltid vært glad i dem. Men jeg har alltid vært mye mer komfortabel med det Brueggeman kaller de «fine» salmene. Han advarer likevel mot å være selektiv i liturgisk bruk av salmene, fordi det reduserer bredden i møtet mellom Israel og Gud. Han påstår at hver enkelt salmes fulle verdi kun oppdages i konteksten av hele Salmenes bok.[14] Denne gangen ønsket jeg derfor å be alle salmene – og alle deler av alle salmene – i stedet for å velge ut de som var «godkjente».[15]
Men livet er ikke så enkelt som vi kunne ønske, og lot meg ikke fullføre “forberedelsene” mine før jeg på nytt ble kastet på havet. Det tok mindre enn en uke fra jeg bestemte meg for å be salmene, til jeg atter en gang ble dratt ned av en alt for velkjent bølge. «Min Gud, min Gud! Hvorfor[…]?» (Fra Sal 22,2)
Hvorfor skjedde dette? Selvsagt visste og vet jeg at god helse ikke er noe hverken jeg eller andre kan ta for gitt. Men det føltes likevel urettferdig. Jeg hadde hatt ME før, og fått mer enn min dose av utmattelse. Jeg var også klar over at ting kunne ha vært verre. For eksempel kunne jeg ha vært der alene. I stedet hadde jeg med meg en omsorgsfull støttespiller, som bar meg i både konkret og overført betydning. Jeg var derfor takknemlig, men også sint og forvirret. «Jeg trodde du ville jeg skulle dra til Luther Seminary, Gud. Hvorfor gjør du det så vanskelig for meg?»
Klage
«Hvorfor, Herre, er du så langt borte, hvorfor skjuler du deg når folk er i nød?» (Sal 10,1)
Forsiktig begynte jeg å ta i bruk det nye ordforrådet jeg fant i klagesalmene. Jeg forsøkte å si til Gud at jeg var sint. Men i stedet for frigjørende føltes det falskt. Det føltes som et slags tankeeksperiment, som et pliktoppfyllende forsøk på å lide «riktig». Pemberton beskriver måten vi takler problemer på i en vestlig kultur: Vi ønsker å «komme oss gjennom det», og gjenvinne kontrollen.[16] Han påstår at vi har et valg: Stormen kommer ikke til å forsvinne, så vi kan enten prøve å kontrollere den, eller lære oss å leve i regnet. Forsøk på å ta kontroll over våre kriser kan være vel og bra, men noen ganger er stormen helt ukontrollerbar. Da kan forsøk på kontroll kan være atter en måte å tilsløre realitetene, i motsetning til den ærlige lidelsen som salmene vitner om. Jeg begynte å lure på om mitt forsøk på å gjenvinne klagen var tenkt som et slags redskap for selv å takle og kontrollere situasjonen, snarere enn en bønn om at Gud må ta kontroll, slik vi finner det i Salmenes bok.
En del av meg ønsket å lære av vennene til Job, og forsøke å finne en feil hos meg selv som forårsaket smerten. For selvsagt er jeg en synder som alle andre. «Dersom du, Herre, vil gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående?» (Sal 130,3). Jeg har hverken fri- eller hovmodigheten til å si som salmisten: «Du finner ikke noe skammelig hos meg. Min munn synder ikke» (Sal 17,3b). Men Job protesterte kraftig mot vennenes påstand om at lidelse er en konsekvens av synd. Gang på gang har en slik løsning på gåten om hvorfor mennesker lider vist seg å være utilstrekkelig, og nå protesterte også jeg mot den. Likevel var spørsmålet om hva jeg hadde gjort galt smertefullt nok i seg selv. Det opplevdes som en fiende.
Indre fiender
«For det er ikke sannhet i deres munn […] Strupen er en åpen grav» (Sal 5,10)
I 60 av salmene finner vi en omtale av fiendene. De som er en kilde (eller selve kilden) til uro for salmisten. Noen ganger blir fienden identifisert (den babylonske hæren [Sal 74 m.fl.] eller en svikefull venn [Sal 55 m.fl.]), men som regel forblir fienden anonym og tvetydig. Pemberton anser dette som intensjonelt: Den tvetydige og anonyme fienden forblir åpen for fortolkning, slik at den kan leses inn i ens egen situasjon.[17] Heldig som jeg er har jeg ingen personer i mitt liv som passer til salmistenes språk om fienden. Om jeg imidlertid tillater meg å bruke flertydigheten til å fortolke fiendene inn i min egen situasjon (på en måte som kanskje ikke kan forsvares av ren eksegese), ser jeg at salmistenes beskrivelser av fienden noen ganger er gode beskrivelser av mine egne «indre fiender». For eksempel har jeg, som den perfeksjonisten jeg er, alltid en stemme i hodet som forteller meg at alt jeg driver med burde gjøres bedre. Jeg har dessuten en tendens til å bli stresset og nervøs, og opplever angstens stemme som like giftig som stemmen til dem som «tenker ut onde planer» i salme 140.
Å forklare sykdom som en konsekvens av synd, er derfor noe jeg best beskriver som en tanke gitt meg av mine indre fiender. For ikke bare gjør disse tankene meg selv skyld i sykdommen, men viktigere: De forvrenger mitt gudsbilde. De tegner et bilde av Gud som en hevngjerrig og sint Gud, og ikke som Herren som er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede, rik på miskunn og sannhet» (Sal 86,15). Dette skal ikke undergrave at det finnes et bibelsk grunnlag for å påstå at Guds velsignelse og forbannelse kommer som en følge av ens handlinger, en tanke som finnes både i visdomstekster (som Ordsp 3,33) og i deuteronomiske tekster.[18] Likevel er mange bibelske forfattere smertefullt klare over at det ikke er slik verden fungerer, og forfatteren av salme 73 går til og med så langt som å være sjalu på de onde, da det går dem bedre enn ham selv. Han blir fristet til å følge deres eksempel – for det er tydelig at det virker![19] Jeg vil ikke gå nærmere inn her på spørsmålet om det ondes opphav eller det ondes problem. For denne tvilen rundt Guds karakter som jeg beskriver her stammer ikke fra en rasjonell drøfting, men en gnagende frykt for at Guds godhet og nåde ikke gjelder for meg, men kun for andre – bedre – mennesker.
Herre, led meg i din rettferd
så fienden ikke når meg.
Gjør veien din jevn for meg!
For det er ikke sannhet i deres munn,
deres indre er fordervet. (Sal 5,8-9a)
Motivasjon
«Herre, vend deg hit og fri meg ut, frels meg i din miskunn!» (Sal 6,5).
I bekjennelsen fra Salme 86, hvor det sies at Gud er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede, rik på miskunn og sannhet», fant jeg en hjelp mot angrep fra mine indre fiender. Brueggeman påstår at lovprisningene i denne salmen tilhører en gruppe stiliserte doksologier, som stammer fra 2 Mos 34,6f. Slike faste formler, hevder Brueggeman, fyller en viktig funksjon for personer i vansker. I Israel kunne bekjennelser og kateketiske formler anvendes i nødssituasjoner, nettopp fordi Herren er en Gud som er kjent for å ha en spesiell tilknytning til tider med desorientering.[20] I disse situasjonene stolte Israel på formuleringene som hadde vist seg å tåle tidens tann. Å be, og klamre seg til disse nådeordene kan derfor være en måte å forsterke og bekrefte sannheten om Guds karakter, og dermed motstå angrepene fra mine indre fiender.
Dette er også det nærmeste jeg har kommet en slags motivasjon i bønnene mine. Salmistene har et ærlig språk og er frimodige nok til å gi Gud gode begrunnelser for hvorfor deres bønn bør bli hørt. Brueggeman har funnet syv vanlige motivasjoner for at Gud skal gripe inn. En av disse er (slik Pemberton formulerer den) samsvar med Guds tidligere handlinger.[21] I noen klagebønner kan det å minne Gud om hvem han er, være en form for motivasjon.[22] «Herre, hvor er din miskunn som du viste oss før?» (Sal 89,50a).
«Når [hun] kaller på meg, svarer jeg, jeg er med [henne] i nøden» (Sal 91,15). Jeg leste dette løftet som et løfte til meg selv, og ba Gud om å være den Gud han har lovet å være for dem som ber ham.
Bønn
«Herre, forlat meg ikke!
Min Gud, vær ikke langt borte fra meg!
Skynd deg og hjelp meg, Herre, min frelse!» (Sal 38,22-23)
Nettopp det å stole på Guds karakter som nådig og trofast, leder til det som grep meg mest av alt i mine studier av klagesalmene. Brueggeman påstår at vi nøler med å klage fordi vi tror at det å innse og innrømme det negative i livet er synonymt med vantro.[23] Jeg gjenkjente min egen underbevisste tankegang i denne påstanden: Å stille spørsmål ved at livet er godt oppleves fort som å stille spørsmål ved at Gud selv er god. Men etter å ha blitt konfrontert med klagesalmene på en ny måte ser jeg nå hvor problematisk denne tankegangen er: Å la være å stille spørsmål ved det vonde er ikke å underkaste seg Gud, eller å på ett eller annet vis «beskytte» hans godhet. Det er snarere symptomatisk for en mangel på tillit. Som Pemberton sier: Hvis vi aldri stiller Gud de vanskelige spørsmålene er det vel kanskje fordi vi aldri blir skuffet? Og hvis vi aldri blir skuffet, ventet vi da noe fra Gud i utgangspunktet?[24] Salmistene viser oss et paktsforhold med Gud og utfordrer oss: Tør vi å stole på Guds ord, og dermed si i fra når Gud ikke holder pakten?[25] Dette er utfordrende, men også frigjørende. Det frigjør oss til å tro på løftene til paktens Gud, og til å slippe å trekke konklusjonen at det nødvendigvis er vår feil hvis løftet ikke blir innfridd. Det frigjør oss til å tro at Gud i sannhet regjerer, og at han bryr seg.[26] Samtidig er det i sannhet underkastelse. Det er underkastelse i den forstand at det er å innrømme egen utilstrekkelighet: Gud regjerer, og jeg er avhengig av hans hjelp og støtte.[27] For meg gir det frimodighet til å si: «Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak. Helbred meg, Herre, kroppen skjelver av redsel» (Sal 6,3).
Tillit og tilbedelse
«Jeg opphøyer deg, Herre, for du dro meg opp,
du lot ikke fienden fryde seg over meg.
Herre, min Gud, jeg ropte til deg,
og du helbredet meg.» (Sal 31,2-3)
Gud har hørt min bønn. Jeg er på helbredelsens vei. Jeg føler meg enda ikke frisk nok til å danse (Sal 30,12), men å være i stand til å gå er ikke så verst det heller. Livet er sakte men sikkert på vei tilbake til normalt, men det er likevel vanskelig å kvitte seg med frykten for tilbakefall. Å komme ut av prøvelsen og desorienteringen, er ikke det samme som å gå tilbake til det gamle.[28] Jeg kommer ut av prøvelsen med en ny takknemlighet. Når jeg er frisk er det lett å glemme å være hvilken velsignelse det er å kunne gå en tur en solskinnsdag. Som Pemberton sier stammer takksigelse fra klage.[29] Salmistene holdt Gud ansvarlig i kriser. Og på samme måte anså de alltid redningen som Guds verk. Derfor er, i følge Pemberton, å miste klagen, også å miste den sanne takksigelsen.[30] I salmistens tro er Gud både den som klages til, og den som takkes og lovprises når han handler.
Velsignet er Herre, for han hører min bønn! (Sal 28,6).
Men takksigelse er ikke bare å returnere til lovprisningen, som om ingenting hadde skjedd.[31] For min del er sykdommen jeg har opplevd både en del av min historie, og noe som vil forme fremtiden. Jeg er nødt til å innse at utmattelse ikke var et engangstilfelle for meg, og at det fort kan komme tilbake på nytt. Og om det gjør det er jeg overbevist om at det vil være like smertefullt, skremmende og forvirrende. Jeg har intet ønske om å lure meg selv til å tro at jeg vil være forberedt på det. Men jeg tør å stole på at, som en av mine favorittsalmer sier:
Han gjemmer meg i sin hytte
på den onde dagen.
Han skjuler meg i sitt telt
og løfter meg opp på klippen. (Sal 27,5)
Vi lever alle på havet. Derfor velger jeg å sette min lit til ham som «skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem.» (Sal 146, 6).
Halleluja, Lovsyng Herren min sjel! (Sal 146,1)
Etterord
Vannet er lunefullt. I månedene som har gått siden jeg skrev denne artikkelen, har jeg opplevd sannheten i noe av det som står i den. Jeg har opplevd at min redsel for tilbakefall dessverre var velbegrunnet. Det var sant at det var smertefullt og forvirrende. Det var sant at Gud var tilstede for å gjemme meg «på den onde dagen», og det var også sant at han kjentes langt borte – samtidig. Jeg setter stadig større pris på salmenes evne til å vitne om denne motstridende opplevelsen, til å sette den intense opplevelsen av gudsforlatthet i salme 22 ved siden av nærheten som blir kommunisert i salme 23. Det er også sant at i en annen tid og et annet sted ville jeg skrevet en helt annerledes artikkel. Det egentlige temaet for artikkelen er hvordan Salmenes bok kan gi inspirasjon i livets større og mindre kriser, men artikkelen er ment mer som et eksempel enn som en allmenngyldig lesning. For noen måneder siden var det slik jeg fant trøst i Salmene, nå – som jeg nok en gang er på bedringens vei – ville jeg lagt vekten et helt annet sted. Jeg håper andre kan få inspirasjon til å lete.
Litteratur
Brueggeman, Walter. The Message of the Psalms: a Theological Commentary. Minneapolis: Augsburg, 1984.
Pemberton, Glenn. Hurting with God: Learning to Lament with the Psalms. Abilene: Abilene Christian University Press, 2012.
[1] Pemberton 2012: 15-21.
[2] Pemberton 2012: 25.
[3] Pemberton 2012: 37.
[4] Brueggeman 1984: 51-53.
[5] Brueggeman 1984: 11.
[6] Brueggeman 1984: 17.
[7] Pemberton 2012: 65.
[8] Pemberton 2012: 74.
[9] Brueggeman 1984: 51-52.
[10] Brueggeman 1984: 52. Kursiv i original.
[11] Pemberton 2012: 75.
[12] Pemberton 2012: 40.
[13] Pemberton 2012: 206.
[14] Brueggeman 1984: 16.
[15] Pemberton 2012: 139-140.
[16] Pemberton 2012: 22-23.
[17] Pemberton 2012: 119-121.
[18] Brueggeman 1984: 169.
[19] Brueggeman 1984: 118.
[20] Brueggeman1984: 61.
[21] Pemberton 2012: 70.
[22] Brueggeman 1984: 61.
[23] Brueggeman 1984: 52.
[24] Pemberton 2012: 172.
[25] Pemberton 2012: 160.
[26] Pemberton 2012: 91-93; 102.
[27] Pemberton 2012: 171-172.
[28] Brueggeman 1984: 124.
[29] Pemberton 2012: 178.
[30] Pemberton 2012: 26.
[31] Pemberton 2012: 178.»